Illustrasjon: Isak Ladegård
4. mars 2009
4. juni 2009 - Nyheter fra fremtiden
Frp får en valgoppslutning på hele 38,4 prosent i en måling foretatt av Norstat, og ville blitt det overlegent største partiet på stortinget hvis valget var i dag. Siv Jensen forteller Aftenposten at hun er fornøyd, men påpeker at dette kun er en av mange målinger. ”Det er valget vi skal vinne,” sier hun.
Professor Mattis Berg, psykologiforsker ved UiO, forteller at det mest sannsynlig handler om skam. ”Fremskrittspartiet kan ende opp med over en tredjedel av folkets stemmer i ryggen. Og det er her elementet av skam eventuelt kommer inn, på samme vis som østerrikere skammet seg over den høyreekstreme politikeren Jörg Haider.”
Islands regjering er blitt informert om at store folkemasser håper på å få asyl ved et eventuelt brakvalg av Frp. I en offisiell pressemelding fra regjeringskontoret i Reykjavik heter det deriblant at ”Våre norske brødre og søstre vil alltid være hjertelig velkomne.”
I Reykjavik går debatten om hvor strømmen av flyktende nordmenn skal plasseres. Arkiketfirmaet Don’t Be Such a Square har allerede lagt frem skisser, og har høstet mye kritikk for det som kan virke som en norsk, segregert by i byen - flere islendinger har gitt uttrykk for at de er redd for en fornorskning av den islandske hovedstaden. ”Det er bare litt over 300 000 av oss,” sier Marita Martinsdottir, leder for opposisjonspartiet Framsóknarflokkurinn. "Hvis vi lar døren stå åpen vil vi se en snikfornorskning av Island." Men det er langt i fra en ensidig diskusjon. Den intellektuelle ukeavisen Morgunbladid skriver på lederplass at ”Island har muligheten til å få hele norges kulturelite i fanget, [...] vi vil angre i århundrer hvis vi stenger døren for våre ressurssterke brødre og søstre.”
Erik Svebakk bekrefter at flere mennesker fra kreative miljøer har tatt kontakt og at de aller fleste kundene har høyere utdanning. Men han påpeker allikevel at dette er et tilbud for folk flest. ”Professorer eller barnehagetanter,” sier han, "vi står og faller sammen, og alle er velkomne til billettlukene."
Siv Jensen var ikke tilgjengelig for kommentar.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
11. feb. 2009
11 juli, 2055 - Nyheter fra fremtiden
Los Angeles, USA (The Daily Tomorrow): Den amerikanske forfatteren Paris Hilton gikk bort i går kveld, lokal tid. Hilton ble diagnosert lungekreft i 2045, og har de siste seks månedene vært innlagt på Cedars-Sinai sykehus i California. ”Det var en fin avskjed,” sa ektemannen Keith Gessen. ”Vi fikk alle tatt farvel.”
Hilton ble på begynnelsen av 2000-tallet kjent for sin livsglade og paparazzivennlige hverdag i Los Angeles, og en rekke påfølgende TV-programmer gjorde henne til verdenskjendis. Men det behagelige ukebladlivet fikk en brå slutt da hun ble tatt for fyllekjøring på vei hjem fra Cameron Diaz’ gravølfest i 2015. Hilton forsøkte å bestikke veipatruljen med en 50-grams pose med kokain, og ble øyeblikkelig arrestert. Hun unslapp bestikkelsestiltalen, men ble dømt for å ha kjørt i beruset tilstand, samt besittelse av narkotika. Hun fikk 11 år bak murene.
Nytt liv. ”Mary endret synet mitt, på alt, alle andre rundt meg, i fortid og nåtid,” sa Hilton om cellekameraten ”Mr. Mary”, da hun slapp ut i 2026. Om tabloidpressen fikk vann i munnen av den mislykkede kokainbestikkelsen og den påfølgende rettsaken, falt de intellektuelle kjevene ut av ledd da hun, et halvt etter at hun var utenfor murene, brakdebuterte med romanen ”Trommehinnen ser syner”. ”Hilton’s Novel Ends Post-Mordern Era” skrev prestisjetunge New York Review of Books.
Onde tunger. Paris Hiltons innovative fortellermåte ble bejublet og beundret av kolleger og kritikere. Zadie Smith var raskt ute og kalte det hele for ”the greatest hoax in literature”, men ute av stand til å bevise noe som helst ble hun nødt til å trekke tilbake kritikken. Hilton fulgte opp debuten med det umiddelbare mesterverket ”Kopiert”, som vant både The Man Booker Prize og The Sophie Auster Award. Dokumentaren ”Mr. Mary – Hilton’s Ghostwriter?” vakte en viss oppsikt da den ble vist på Sundance-festivalen i 2030, men Hiltons tidligere cellevenninne døde det samme året, uten at Hilton sluttet å levere literære mesterverk. Alle onde tunger ble omsider avkappet; the hype was real.
Paris Hilton utga i alt ni romaner, tre novellesamlinger og tre essaysamlinger. ”Hun er fremdeles med oss,” sa Jonathan Franzen etter at nyheten om hennes død ble kjent. ”Paris’ ord lever videre. De dør ikke.”
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
6. feb. 2009
Rasjonell kjærleik
Den amerikanske nevroforskeren Larry Young har analysert hjernekjemi mellom pattedyr i parskapsforhold. Og skal vi tro New York Times, som vi som oftest gjør, mener Dr. Young at en kjærlighetsdrikk er like rundt laboratoriumshjørnet.Det blir videre hevdet at en kjærlighetsvaksine kanskje vil se dagens lys.
Noen vil argumentere for at vi allerede har kjærlighetsvaksinerende medisin i anti-depressive medikamenter som f.eks. Prozac og Zoloft. Dr. Helen Fisher, forsker og professor ved Rutgers University i USA, har i flere år forsket på ”romantisk kjærlighet”, og hva som foregår i topplokkene våre når vi er koblet til et annet menneske via lidenskap, lojalitet og romantisk tiltrekningskraft. “Love can start off with any of these three feelings,” sier Fisher. Og antidepressive medikamenter kan fort sette kjepper i hjulene for dette systemet. Dr. Fisher viser blant annet til at interessen i det motsatte kjønn kan fade ut, i takt med at depresjonen kveles ihjel.
Dr. Young og New York Times snakker derimot om en annen form for kjærlighetsmedisinering, et, etter hva vi forstår, midlertidlig kjærlighetsstopp. Pfizertopper vil nok gnikke seg i hendene ved tankene på alle pengene som kan bringes inn med en Just got dumped?-pille, en slags Paracet for kjærlighetssorg.
Muligheten til å overleve heartbreaks ved pillehjelp vil få flere konsekvenser, og vi kan fint forestille oss noen av dem. Mange tårer vil nok bli spart, og vel og fint er det, men hva med kunsten, vil den krepere og falle om, død og inspirasjonsløs?
Lang hyggeligere blir det da å tenke på mulighetene som ligger i en vaskeekte kjærlighetsdrikk (spesielt hvis vi velger å unnlate å nevne potensielle voldtektsutnyttelser). Med en forelskelsesinjeksjon kan ødelagte ekteskap blomstre igjen, skillsmisseraten vil stupe. Og datingscenen vil bli revitalisert.
To mennesker som i utgangspunktet ikke er tiltrukket av hverandre kan debattere seg frem til om de bør gå for en forelskelse eller ikke, de kan sammenligne politiske meninger, favorittforfattere, danseskills og fremtidsplaner. Vi kan ha noe så sjeldent som rasjonelt fremtenkte kjærlighetsforhold. En mann med ambisjoner om å jobbe i utlandet vil kanskje ta en vaksinasjon idét han merker forelskelsen ta tak i ham og en frøken som aldri kunne tenke seg noe annet enn å bo i hjembygda. Og den samme kvinnen vil kanskje smugle en dose kjærlighetssaft i den siste drinken han tar, før han flyr til Sør-Amerika. Bare for å forbli hans sweetheart.
Kilder: The New York Times, LA Times, Helenfisher.com
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
15. jan. 2009
Arjuna Indiabike forteller hvordan du kan disiplinere døtre og sønner, nevøer, elever, lillesøstre og barnehagebarn; uten å bryte den nye lovparagrafen som forbyr fysisk avstraffelse. (Se her)
Del 2. MASTER OF PUPPETS
Vi har alle vært der. Klokken er langt forbi barnetv og ungen er pakket inn i sengen; det er tid for privatliv, det er tid for elskov, det er tid for å se film, det er tid for å være voksne mennesker med voksne samtaler. Og så står det plutselig et ulydig og gjenoppstått barn i døråpningen, med bambiblikk og siklete bitemerker i pysjhalsgropen. ”Får ikke sove!”, ”Jeg må tisse!”, ”jeg er tørst!”Dette er selvsagt uhørt oppførsel. Postleggetid er lik kvalitetstid – her finner vi igjen oss selv, etter en lang dag som arbeider, og en ettermiddag som mor eller far, kan vi omsider være oss selv. Men dessverre hender det altså at harmonien blir ødelagt. Som oftest tilhører syndebukken den yngre, snørrete garde, og i slike tilfeller er en velfortjent irettesettelse på sin plass.
Forklaringen på dette "jeg må tisse"-våset er at barnet ikke er trøtt nok. Arjuna Indiabike bringer deg løsningen.
Flytt stuens gulvstående høyttalere inn på barnerommet. (Lange høyttalerledninger er til salgs på din lokale musikkannleggsforhandler) Finn frem en av dine favorittskiver og skru volumet så høyt det lar seg gjøre, men avvent med å starte musikken. Poenget er å vente til det er for sent til at den udisiplinerte ungen klarer å holde seg våken. (tre-fire om morgenen er erfaringmessig den beste tiden) Så snart barnet er i drømmeland er det viktig å følge opp. (Barmhjertighet vil ødelegge prosjektet.) Slå av og på musikken, gjerne med en halvtimes mellomrom, slik at barnet vekkes og skremmes hver gang det sovner. Hele tiden mens alle veier ut ut av barnerommet er stengt.
Høyt volum og gjentatt vekking vil over tid utmatte barnet (rødsprengte og posete øyne ved frokostbordet er gode tegn), og det er meget sannsynlig at det vil sovne lett og tidsmessig korrekt den påfølgende kvelden. Det gjelder altså å gi barnet søvnunderskudd.
Et nyttig tips er også å holde seg til én konkret CD-plate, slik at det kan anvendes som et sanksjonsverktøy - barnet forstår at det må gå og legge seg uten noe som helst tull, ”ellers blir det Master of Puppets!”
Takk til CIA for forhørsteknikker.
Tekst: Zadie Sellsfjord - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
25. des. 2008
Et hvitt ark…
Som et hav av muligheter, som å nå en seng etter tre trugetimer over fjellet, i vær og vind, som å omfavne dyne og dype drømmer, som å nå en seng og en naken og våken og leken elsker, en som er med på å bryte regler, som puler i melodi. Som et lydtett rom, hvor det er lov å skrike, som et lydtett rom, hvor ingen hører at du griner, som en nyklipt plen, hvor du kan løpe, løpe naken uten at noen ser deg, med vind i dåsa og gresslukt i nesa, en plen med steiner å snuble i, grus hvor kneskåler skrubbes opp og blir blodige, jord fyller kjeften, smerte, fiasko og failure og faenskap, som å grave i en ørken, finne gull, finne hundedritt, glemte faraoer og skorpioner og oaser og hallunisasjoner og en helvetes haug med sand, som å kjøre jagefly mot sola, som å være Ikaros, før vingene tar fyr, mens de brenner. Som å åpne bakdøren og hoppe ut i skyene, fallende mot døden, reddet av fallskjerm, som å dale nedover mot en hel verden, en verden full av liv og klining og blåbærpaier.
Et hvitt ark…
Som et flak av et tre. Til å hive på peisen, til å blåse nesa, til å tørke ræva, til å skrive handlelister. Hva ellers?
Tekst: Zadie Sellsfjord - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
Som et hav av muligheter, som å nå en seng etter tre trugetimer over fjellet, i vær og vind, som å omfavne dyne og dype drømmer, som å nå en seng og en naken og våken og leken elsker, en som er med på å bryte regler, som puler i melodi. Som et lydtett rom, hvor det er lov å skrike, som et lydtett rom, hvor ingen hører at du griner, som en nyklipt plen, hvor du kan løpe, løpe naken uten at noen ser deg, med vind i dåsa og gresslukt i nesa, en plen med steiner å snuble i, grus hvor kneskåler skrubbes opp og blir blodige, jord fyller kjeften, smerte, fiasko og failure og faenskap, som å grave i en ørken, finne gull, finne hundedritt, glemte faraoer og skorpioner og oaser og hallunisasjoner og en helvetes haug med sand, som å kjøre jagefly mot sola, som å være Ikaros, før vingene tar fyr, mens de brenner. Som å åpne bakdøren og hoppe ut i skyene, fallende mot døden, reddet av fallskjerm, som å dale nedover mot en hel verden, en verden full av liv og klining og blåbærpaier.
Et hvitt ark…
Som et flak av et tre. Til å hive på peisen, til å blåse nesa, til å tørke ræva, til å skrive handlelister. Hva ellers?
Tekst: Zadie Sellsfjord - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
22. des. 2008
4. des. 2008
Eksamenspause
Indiabike har tatt på seg brillene og nerder for harde livet.
Vi er tilbake om åtte eksamener (to uker).
Vi er tilbake om åtte eksamener (to uker).
26. nov. 2008
29 januar 2017 - Nyheter fra fremtiden
Havana (The Daily Tomorrow): Den mye omtalte IQ-pillen kom i salg klokken ni i dag tidlig, kubansk tid, og tusenvis av mennesker hadde samlet seg i kø. Pillen, som på fagspråket heter Zinexx, er bannlyst ellers i verden - etter at Nord-Korea og Island gav etter for internasjonalt press er Cuba den eneste friporten for det Pfizer-utviklede medikamentet. ”Jeg lar meg ikke skremme,” sier ”Adele”, en tysk kvinne som har tatt turen til Havana. Hun åpner håndflaten, og smiler – den er full av fiolette kapsler. Hun får støtte av Dr. Ekkovitsj, en av de mange neurologene som har funnet arbeid ved The National Research Institute of Cuba. ”Her har menneskeheten en unik mulighet til å stupe fremover på den kognitive evolusjonsstigen, det vil være en skam å ikke gripe den.”
På G20-møtet i Singapore i forrige uke var tonen annerledes. President Joe Biden uttalte at ”Zinexx er en trussel mot menneskeheten,” og her hjemme holdt statsminister Saera Khan den samme linjen. ”Vi så alle hvor galt det gikk i New York, det vil være galskap å la et slikt medikament nå ut til verdensmarkedet.”
New York var som kjent først ute med å tillate reseptbelagt Zinexx-salg. ”Z” ble det nye motedopet i intellektuelle kretser, og gatesalget eksploderte da det ble kjent at pillen ga fotohukommelse. Eksploderte gjorde også hodene, som tomater penetrert av TNT-kuber. Den groteske bivirkningen slo ut først fire-fem måneder etter at den første pillen ble inntatt, og panikken spredte seg da det viste seg at selvdetoneringsviruset var overførbart ved spyttutveksling. ”Propaganda,” sier Adele, og forteller at hun allerede har tatt to piller, og nå nyter den kubanske solen med god samvittighet. ”Amerikanerne øyner en mulighet til å dra i fra resten av verden, og bannlyser Zinexx. Men vi ikke-amerikanere har også rett til å smarte oss opp.”
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
24. nov. 2008
Aftenposten melder at kun hvert fjerde barn blir slått. Som om ikke det var ille nok leser vi at regjeringen nå justerer lovverket, og forbyr vennlig, oppdragende barneklapsing.
”Like lite som du kan klapse en voksen, kan du klapse til et barn”, sier statssekretær Astri Aas-Hansen i Justisdepartementet.
Konsekvensene av denne lovjusteringen kan bli en hel generasjon av udisiplinerte drittunger.
For å forhindre samfunnskollapsen, lanserer Arjuna Indiabike føljetongen Hvordan oppdra barna dine. Her forteller vi hvordan du kan disiplinere dine døtre og sønner, nevøer, elever, lillesøstre og barnehagebarn, uten å bryte den nye lovparagrafen.
Del 1. THE BLACK BOX
Har barnet stjålet sukkertøy? Plasser individet i denne boksen, og se at tyven angrer alle synder.
”Den svarte boksen” vil tvinge barnet i en svært ubehagelig liggestilling, og kink i nakken er garantert. Men boksens hovedfunksjon ligger i at den innsatte får en svært intens følelse av isolasjon.
En god Black Box er like lydtett som den er mørklagt, og denne "sansekvelingen" vil medføre en følelse av tidløshet og dyp, velfortjent ensomhet. En time vil etter all sannsynlighet være mer enn nok til å få barnet til å bøye seg for gjeldende husregler. Skulle det dreie seg om et mer alvorlig regelbrudd, f.eks. skulking, eller banning ved middagsbordet, anbefaler vi å la barnet tilbringe en natt i boksen.
Tekst: Zadie Sellsfjord - illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
Kilder: aftenposten, dagbladet.no
11. nov. 2008
Mannen med de skinnende øynene - og hans folk
Som ethvert menneske på denne planeten har fått med seg: vi har fått en ny president.* Han er halvmørk og klok, han har vist verden at makt KAN komme nedenfra, og ja, ble det nevnt at han er halvmørk? Sier det mest om amerikalandet og dets multikulturelle samfunn, eller viser det hvor langt etter vi ligger i Norge?Vel, vi holder oss til den spinkle, halvmørke mannen. Han har vokst seg stor. Fra ghetto til glory. Dette er den usanne historien om Barack Obama:
I dag er han verdens symbol for håp. For 30 år siden var han alene, hjemløs og fattig. Det var en gang...
1978. Novembervinden er kald, men Chicagos harde gater er enda kjøligere. De er isdekket, løvløse og asfaltgrå, de er sprukne og skitne, de er okkupert av dopdealere og oversminkede prostituerte. Og som hjemløs ser vår helt det hele, rennestenen gir VIP-utsikt til all verdens jævlighet. Med blodsprengte øyne bevitner han gjengoppgjør, voldtekter, gravide kvinner på crack, fortvilelse, tårer, sorg og smadrede drømmer.
Men håpet blir funnet – i en Big Mac.
Dagen er enda kaldere enn dagen før, men alt blir vidunderlig varmt når en skikkelse bøyer seg ned mot der han ligger, skjelettmager og full av nerver. ”Hei, du ser ikke ut! Ta å spis dette!” Den ropende stemmen, kommer den fra en kvinne? Er det en mann? Er det en mor, et barn, en veiarbeider, en advokat, engelen Gabriel? Høy på heroin og halvdød av energimangel er han ikke i stand til å se annet en løpske skygger og dansende fargefragmenter, men han takker, får hamburgeren i neven og spiser, spiser verdens beste hamburger og gjenvinner troen på menneskeheten. Når rusen roer seg ned får han synet tilbake, og øynene åpnes – nå ser han at der det er mørke, er det også lys.
Der han så prostitusjon og dopsalg ser han nå, på den andre siden av gaten, forelskede tenåringspar. Der han så mødre på crack ser han nå smilende besteforeldre, lekende småbarn og hardtarbeidende menn, lykkelige over å være på vei hjem til familie og middag. Og i dette klare øyeblikket, bestemmer han seg for å finne veien ut av elendigheten.
Han begynner med å pante flasker. Etter langt om lenge og lengere enn langt får han råd til lånekort på The City Library of Chicago, og flyttet inn - for å komme vekk fra gaten, og for å kunne være i nærheten av kunnskap. Han leser bok etter bok, om jus og krig og fred og politikk og historie. For å glemme heroinen, for å børste støvet av sin skjebne.
Og jungeltelegrafen begynner å viske.
Har du hørt om denne mannen som bor på biloteket, sier de, ja jeg har hørt om han, stemmer det at han er blitt ansatt som vaskehjelp? Snøballen begynner å rulle. Denne kloke, nyansatte bibliotekaren, er det sant at han var hjemløs? Og er det sant at han kan hele verdens lover, utenat?
Vinteren kommer til Chicago, og på samme vis som snøkornene danser i vinden sprer ordene seg. Ord om den kloke og sjarmerende bibliotekaren. Frierbrevene begynner å komme, de hoper seg opp, uke etter uke, måned etter måned, kvinner strømmer til biblioteket for å få en bit av den sagnomsuste mannen det er noe spesielt over. Gift deg med meg!, roper en blondine, nei, ta meg! Jeg er rik! kommer det fra en annen, puppene hennes er falske, sier en tredje, ta meg i stedet!
Men vår helt er ikke ute etter kvinner.
Han fortsetter å lese og arbeide på biblioteket, og umenneskelig som han er bruker han ikke en eneste krone av den hardt inntjente lønningen. Hvordan overlever han uten penger, spør de, igjen og igjen, helt frem til sannheten kommer for en dag: i alle disse årene har vår helt spist intet annet en mat fra Chicagos restaurantdistrikt – rettere sagt søppelkassene i chicagos resteurantdistrikt. Hvorfor gjør du noe slikt mot deg selv, spør de vår helt, med tårevåte øyne, sønderknuste over å se denne tapre, kloke mannen, med hodet i søppelkassen. Hvorfor kan du ikke tillate deg selv et ordentlig måltid, eller i det minste en Subway-baguett? Vår helt tar hodet frem, fjerner noen matmerker fra underleppen, og sier: Jeg lider. For slik kan jeg håpe.
Ingen forstår hva han mener. Før han, etter fem kalde vintre, hever den oppsparte bibliotekarlønnen. Med lommene fulle av dollar går han til tannlegen, og kommer tilbake til verden med verdens vakreste smil. Så teller han de resterende kronene, og visst har han regnet riktig, han har akkurat nok til det han skulle ha. Han kjøper en armanidress, en ropert, et amerikansk flagg, joggesko og en kroneis med sjokoladesmak. Han skifter til dressen, setter seg på en grønnmalt benk like utenfor biblioteket sitt. Nå begynner det, sier han til seg selv, mens han sitter og spiser is. Det er den første isen han noen gang har smakt, og den smaker fantastisk.
Nå begynner det, sier han igjen, og krøller sammen kroneispapiret. Kaster papirballen mot en søppelkasse. Og treffer. Det lover godt, tenker han, og smiler. Så gjør han seg klar.
Han pakker ut det amerikanske flagget. Knyter det rundt halsen, slik at det henger som en kappe. Han stiller seg opp på parkbenken og slår på roperten. Testing one-two-one-two, lyder det. Og mer skal det ikke til før en folkemengde samler seg rundt han. Det er en spesiell stemning i luften. Hva er det du skal? spør de. De er overveldet av å se den fattige bibliotekaren i dress. Og med så hvite tenner! Kvelden før spiste han fra søppelkassen, nå står han rakrygget, med skinnende øyne, penne tenner, og en amerikansk flaggkappe, blafrende i vinden. Jeg skal til Washington, sier han etter litt. Hei, kan vi bli med?! utbryter en kvinne, ja, kan jeg også, sier en annen. En forretningsmann har også dukket opp, tydelig sliten etter en lang dag på jobb. Kan jeg og? spør han. Hei, mamma, kan vi ikke gå sammen alle sammen, sier en liten jente til sin mor. Og vår helt smiler, med fantastiske tenner. Han ser hver og en av dem i øynene, og nikker. Så begynner han å snakke. De biblioteklærte ordene strømmer ut, velsynkroniserte og artikulerte, fulle av følelser, klokskap og poesi, setning på setning, den éne vakrere enn den andre. Menneskene rundt han begynner å gråte, de kaster never i været, roper og klapper, de klemmer og kysser hverandre, forretningsmenn og datanerder, bestemødre og bodybuildere, førskolelærere og gartnerlærlinger, og de får lys i øynene de også, alle sammen. Vår helt hopper ned fra benken, og med nye joggesko tar han det første skrittet mot hovedstaden. Nye mennesker strømmer til, og mannen med de skinnende øyne leder dem - mot Washington, mot en bedre fremtid.
*”Vi” som ikkeamerikanere får en ny president. Vi velger ingenting.
Tekst: Zadie Sellsfjord - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
9. nov. 2008
Den enestående tekoppen og dens fatale fall
I går, eller rettere sagt i går kveld, et sted mellom fem og ti over seks, hadde jeg et klart øyeblikk. Jeg veltet en tekopp utfor kjøkkenbenken. Og oppdaget mitt eget talent.
For å kunne bygge opp et knusende godt poeng må vi først forlate episoden med den fallende tekoppen. Vi må til England, og Wimbledon.
Wimbledons gressmatte er som kjent åstedet for tenniskrig på det absolutt høyeste nivå. Men forhåndskunnskap om tennis er unødvendig for videre lesning. Det eneste vi forventer er at det er underforstått at tennis, i all sin enkelhet, ikke er et så enkelt spill allikevel; det er mer enn å slå en gul ball over et hvitt nett. Hvert racket-møter-ball tilfelle er en kompleks og beregnende handling. Hvor vil utøveren slå ballen? Høyre eller venstre hjørne? Et hardt slag for å nå enden av banen, eller en svak putt for å så vidt få den over nettet? Hvordan er kroppstyngden plassert idét ballen treffes? Er knærne stilt riktig? Holdes racketen i korrekt vinkel? Dette er bare et lite utvalg av de forskjellige variablene som enhver tennisproff går gjennom i forkant av et slag, bevisst og ubevisst. Og når vi vet at en tennisserve i verdensklassen bruker omtrent et halvt sekund på å nå frem til motstanderen, blir det klart at utøveren har jævlig dårlig tid på å finne ut av hvordan det innkommende ballprosjektilet skal behandles.
Noen vil hevde at det slettes ikke er noen ”planlegging” i slike situasjoner i det hele tatt. Det handler om innøvde reflekser. Eller talent. Og det er her vi tar turen tilbake til det fallende kruset*.
Jeg står foran kjøkkenbenken, hvor tekoppen er plassert, og leter etter noen cookies i øverste hylle. På et klumsete albuevis kommer jeg borti koppen, og sender den utfor kanten. Mot en knusende død.
Men jeg reagerer raskt. Jeg kaster meg fremover mot kjøkkenbenken, stopper koppen i fallet, holder den fast med låret på den ene siden, kjøkkenbenken på den andre. Det har ikke gått et halvt sekund en gang, men i løpet av den tiden det tar å blunke to ganger, fort, observerer jeg settingen, vurderer situasjonen og beslutter hvilken handling som er den riktige. I løpet av en ørliten dose av tid gjør jeg det klart at a) det er en fin tekopp, ikke IKEAmøkk eller plastikk. b) gulvet er flislagt, ikke dekket av vegg-til-vegg teppe, koppen kommer altså etter all sannsynlighet til å knuse hvis jeg ikke griper inn. c) tekoppen er full av kaldt vann, ikke te eller noe annet varmt. Brannskader vil altså ikke bli et problem. d) jeg har på meg jeans som fint kan byttes ut med et annet par, jeg er for eksempel ikke ikledd mine eneste dressbukser, ti minutter før jeg skulle på jobbintervju, eller i et bryllup. e) koppen inneholder ikke kaffe, og det er altså ikke slik at redningshandlingen vil bli vanæret med en stor, stygg og ufjernelig flekk. f) min kroppsvekt på 70 kilo støter frem mot kjøkkenbenken, hurtig nok til å stoppe fallet, men ikke så hardt at koppen knuses. g) møtet mellom kropp, kopp og kjøkkenbenk beregnes slik at det ikke går utover den sårbare balleregionen, den fysiske kontakten mellom kropp-kopp-kjøkkenbenk oppstår i øvre lårhøyde. (Hvor det er nok kjøttbredde til at koppen kan stoppes. Det hadde vært vanskeligere i, f.eks. ankelhøyde.)
Roger Federer er blitt kalt den beste utøveren i tennissportens historie, med 13 Grand Slam-pokaler på hylla. Hans talent, er som hos alle de andre store, Jordan, Cantona, Ali, evnen til å integrere klokskap og taktikk i instinktene – på et enda høyere nivå enn konkurrentene. (Noen vil også hevde at det er en dose magi inne i bildet) Er jeg en av dem? Er det slik at jeg omsider, i det klare tekoppøyeblikket, har fått tak i mitt aller største potensial? Forklarer dette mine legendariske krokketseire i slottsparken? Ligger det Grand Slams i horisonten?
For å kunne bygge opp et knusende godt poeng må vi først forlate episoden med den fallende tekoppen. Vi må til England, og Wimbledon.
Wimbledons gressmatte er som kjent åstedet for tenniskrig på det absolutt høyeste nivå. Men forhåndskunnskap om tennis er unødvendig for videre lesning. Det eneste vi forventer er at det er underforstått at tennis, i all sin enkelhet, ikke er et så enkelt spill allikevel; det er mer enn å slå en gul ball over et hvitt nett. Hvert racket-møter-ball tilfelle er en kompleks og beregnende handling. Hvor vil utøveren slå ballen? Høyre eller venstre hjørne? Et hardt slag for å nå enden av banen, eller en svak putt for å så vidt få den over nettet? Hvordan er kroppstyngden plassert idét ballen treffes? Er knærne stilt riktig? Holdes racketen i korrekt vinkel? Dette er bare et lite utvalg av de forskjellige variablene som enhver tennisproff går gjennom i forkant av et slag, bevisst og ubevisst. Og når vi vet at en tennisserve i verdensklassen bruker omtrent et halvt sekund på å nå frem til motstanderen, blir det klart at utøveren har jævlig dårlig tid på å finne ut av hvordan det innkommende ballprosjektilet skal behandles.
Noen vil hevde at det slettes ikke er noen ”planlegging” i slike situasjoner i det hele tatt. Det handler om innøvde reflekser. Eller talent. Og det er her vi tar turen tilbake til det fallende kruset*.
Jeg står foran kjøkkenbenken, hvor tekoppen er plassert, og leter etter noen cookies i øverste hylle. På et klumsete albuevis kommer jeg borti koppen, og sender den utfor kanten. Mot en knusende død.
Men jeg reagerer raskt. Jeg kaster meg fremover mot kjøkkenbenken, stopper koppen i fallet, holder den fast med låret på den ene siden, kjøkkenbenken på den andre. Det har ikke gått et halvt sekund en gang, men i løpet av den tiden det tar å blunke to ganger, fort, observerer jeg settingen, vurderer situasjonen og beslutter hvilken handling som er den riktige. I løpet av en ørliten dose av tid gjør jeg det klart at a) det er en fin tekopp, ikke IKEAmøkk eller plastikk. b) gulvet er flislagt, ikke dekket av vegg-til-vegg teppe, koppen kommer altså etter all sannsynlighet til å knuse hvis jeg ikke griper inn. c) tekoppen er full av kaldt vann, ikke te eller noe annet varmt. Brannskader vil altså ikke bli et problem. d) jeg har på meg jeans som fint kan byttes ut med et annet par, jeg er for eksempel ikke ikledd mine eneste dressbukser, ti minutter før jeg skulle på jobbintervju, eller i et bryllup. e) koppen inneholder ikke kaffe, og det er altså ikke slik at redningshandlingen vil bli vanæret med en stor, stygg og ufjernelig flekk. f) min kroppsvekt på 70 kilo støter frem mot kjøkkenbenken, hurtig nok til å stoppe fallet, men ikke så hardt at koppen knuses. g) møtet mellom kropp, kopp og kjøkkenbenk beregnes slik at det ikke går utover den sårbare balleregionen, den fysiske kontakten mellom kropp-kopp-kjøkkenbenk oppstår i øvre lårhøyde. (Hvor det er nok kjøttbredde til at koppen kan stoppes. Det hadde vært vanskeligere i, f.eks. ankelhøyde.)
Roger Federer er blitt kalt den beste utøveren i tennissportens historie, med 13 Grand Slam-pokaler på hylla. Hans talent, er som hos alle de andre store, Jordan, Cantona, Ali, evnen til å integrere klokskap og taktikk i instinktene – på et enda høyere nivå enn konkurrentene. (Noen vil også hevde at det er en dose magi inne i bildet) Er jeg en av dem? Er det slik at jeg omsider, i det klare tekoppøyeblikket, har fått tak i mitt aller største potensial? Forklarer dette mine legendariske krokketseire i slottsparken? Ligger det Grand Slams i horisonten? *Tekoppen i seg selv er fin nok til at den fortjener en anekdote. Den ble unnfanget på et keramikkverksted i Grimstad i 2004. Stor, brunsvart og mønsterkledd. Den ble pakket inn i avispapir, og deretter julepapir, før den ble den sendt til Oslo og gulvplass under et pyntet grantre. Siden den tid har den vært et fast væpner i den evigvarende krigen mot morgentrøtthet, ikke bare fordi den var en julegave, men fordi den fungerer helt ypperlig som en tekopp. Den er rett og slett fantastisk som en tekopp. Det fins ingen bedre.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
6. nov. 2008
Til himmels - med stil
Nei heldigvis ikke enda. Verken for Ms. Jones, spedbarn eller mødre på mammaperm. Men allikevel, bluestonene trigger tanker som - til tross for at de er åpenbare - sjeldent tildeles tid. Døden kommer. En gang kommer den. Hver dag solen står opp på nytt har vi tapt enda dag og er nok et skritt nærmere kremeringsovnen. Dette er en ærlig innstilling når vekkerklokken ringer om morgenen, jeg strekker selvskadede armer ut av dynefavnet og opp mot taket, jeg gjesper og gråter dagens første tåresession, svart øyesminke renner og jeg trykker play, Opeth spiller sippete Death-Metal fra høytalerne og nok en dag i kalde, jævlige Oslo har startet. Satanistiske kjøleskapmagneter dekker hvitvarene på kjøkkenet, den svarte katten Lucifer tasser mot melkeskålen. Jeg trekker gardinene for, sperrer solen ute, skriver rødvin og stearlinlys på handlelisten. I blod.
I virkeligheten er jeg en sunn og relativt normal ung mann med sminkefrie øyne, en musikksamling tom for dødsmetall og en positiv innstilling på livet. Men det var ikke fantasi at Norah fikk døden til å streife innom tankene mine sist jeg slurpet kaféservert cortado. Det var dog ikke i en selvskadende, gråtkvalt og emokrydret tilstand, men i en praktisk forstand. Jeg er en strukturert person med velbrukt filofax og slik er det naturlig å planlegge litt fremover også når det kommer til slutten. Det er tross alt ganske mye å styre med når tiden har løpt gjennom tiårene og heisen kjøres mot himmelen. Gravsteinvalget for eksempel. Grå, firkantet og trist, eller neonfancy og turkis? Hva slags øl skal serveres på gravølet? Heineken eller Budvar? Og til kaffen, konjakk eller Calvados? Hvem skal inviteres til begravelsen?*
En av verdens mest celebre helter er den ordmelodiøse forfatteren Hunter Thompson, grunleggeren av Gonzo-journalistikk og den geniale arkitekten bak Frykt og avsky i Las Vegas. (Boken, din gjøk) Verden ble øyeblikkelig et tristere sted da han tok hagla i kjeften i 2005, og forsvant med et smell, 67 år gammel. Men du, for et smell! I begravelsen ble den kremerte og hellige asken skutt utfor et 153 fots høyt, egenkonstruert tårn, Dylans Mr. Tambourine Man sang fra høyttalere og et sirkusfarget fyrverkeri fylte himmelen.
”I just want to send my pal out the way he wants to go out,” sa Johnny Depp, kompis og finansansvarlig for begravelsen.
Det er selvsagt aller mest Thompsons bøker og skjønnlitterære reiseberetninger som gjør han beundringsverdig, men det knaker virkelig av en slik saluttslutt, her er selvmordet nemlig å se i en sjelden forkledning: kul og kanskje til og med til etterfølgelse. Å gå ned i flammer, eller sovne inn alene på et sykehjem med en skrukkete og forfallen rosinkropp? Det er klart det er mye livsglede å hente i pleiejenterumper, snørrete barnebarn og fotoalbum, men hvorfor ikke plugge ut din egen kontakt på et bombastisk vis, før du faller for blærekatar, impotens og brukne lårhalser? Hvorfor ikke forsvinne på et vis som vil snikinnføre navnet ditt i historiebøker og nachpieldiskusjoner flere tiår fremover?
Hvorfor ikke sparke døren åpen på theaterkaféen, roperterklære at du er en råtten vin på utgått dato, før du fyrer av en gullfarget og halspenetrerende magnum, sender hjernemasse og en rød partikkelfoss utover Ibsenportretter og skrikende, pent kledde stamgjester. Verken du, theaterkaféen eller Ari Behn vil være den samme igjen. Eller meld deg på Ta Sjansen. Bygg en sjørøverskute og kryp inn i en kruttladet og auntentisk kanon som avfyres idet startskuddet høres. Dine smadrede legmer klasker mot bjella, publikum gisper og vinnerklanget er med ett legendarisk. Det er så mange muligheter! Tenk kreativt! Vær original! Gå ut med et smell! Go down in flames!
Fordelene er mange. Postlivsberømmelse og ti millioner You Tube-visninger. Finnes det en bedre annerkjennelse for at livet er levd ut på et riktig, viktig og meningsfult vis? Men fordelene stopper ikke der. Ånei. Martyrdom utleveres som kjent etter et selvmords PR-verdi, og når ditt fancy kaputtfarvel er lansert står alle selvsprengerne i Baghdad og ellers i verden med skjegget i postkassa, de gode gamle selvmordsbombene er blitt utdaterte, kjedelige og so last year, hvilket vi si at himmelpasset ikke lenger tilgjengelig med en simpel turbanbombe. Og hvilken glede er det da å spore i å sprenge seg selv i en kø på McDonalds? Ingen! Dermed mister de motivasjonen, de tar bombene ut av turbanene, pakker sammen dynamittkubene og går og ser på TV istedet. Du blir verdensfrelseren, krigen mot terror og generell faenskap vinnes, statuetter vil bli bygd, gater vil få ditt navn og nasjonalsangen omskrives med minner fra din fantastiske avsluttssalutt. Og du har tidenes ice-breaker ved St. Peters bardisk. ”Hvordan havnet du her?”
*Noen vil kanskje si at du strengt tatt ikke inviterer folk til begravelsen din, men at det er en åpen greie for alle som måtte føle for å si farvel. Personlig vil jeg være litt kresen, med gjesteliste og dørvakter. Hvem vil ha begravelsescrashers luskende rundt døtre og kusiner og ekskoner?)
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
26. okt. 2008
Hva hvis hele verden kunne stemme?
Nåvel. Vi kan uansett være enige i at det er i verdens interesse å få en god amerikansk president.
Fjerde november strømmer (?) amerikanerne til valgurnene. For alle oss andre har valget allerede begynt. Du kan gi din stemme HER. Klikk deg inn og se hvordan valget ville gått hvis resten av verden* fikk være med å bestemme.
*"Resten av verden" vil egentlig si: mennesker som har tilgang til internett, er i stand til å lese engelsk, har en stor nok interesse i amerikansk politikk til å ville delta i et liksomvalg, og som på et eller annet vis har havnet på The Economists hjemmeside. Ser vi det slik snakker vi altså egentlig om en svært liten andel av klodens innbyggere. Men det ser mye bedre ut å skrive ”DETTE MENER VERDEN”. (It’s called truthiness)
Tekst: Isak Ladegård
17. okt. 2008
Ideer i luften
FICTION
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
De sitter ikke i fingrene, de henger i luften, jagende rundt som fluer på speed.
Bokstavene snakker ikke til meg, de ligger der og venter på at jeg skal ta tak i dem. De ligger under fingertuppene, de ligger i blekket, de står marsjklare i hodet mitt og de bærer tusenvis av formler og formuleringer. Men de snakker ikke til meg.
Bokstavene snakker ikke til meg, de ligger der og venter på at jeg skal ta tak i dem. De ligger under fingertuppene, de ligger i blekket, de står marsjklare i hodet mitt og de bærer tusenvis av formler og formuleringer. Men de snakker ikke til meg.
Si noe, help me out.
Ideene henger i luften og jeg hiver meg etter, forsøker å få tak i noe, jeg vet de er der og jeg vet jeg er i stand til å fange, forme og videreføre dem, de flyr rundt hodet mitt men jeg er for sliten til å være rask.
Ideene henger i luften og jeg hiver meg etter, forsøker å få tak i noe, jeg vet de er der og jeg vet jeg er i stand til å fange, forme og videreføre dem, de flyr rundt hodet mitt men jeg er for sliten til å være rask.
Slowed down av søvnmangel, kreativitetsdrept av kontortid, rastløs og mellow om hverandre. Men idéene er her fremdeles.
Over hodet mitt. Et sted.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
GOD MORGEN
FRA SIDEN BLINKER RØDE TALL i sin mekaniske ondskap, uten empati for søvnløse sjeler. Røde tall teller fremover mot skybrytende solstråler, regn og vind, storm og hagl, dagstarten som kommer med søppeltømmere med hansker på hendene og rullings i munnviken, den kommer med capskledde postmenn i røde og budbringende biler. Den kommer med barnesyklister med støttehjul og hjelmer på hodet og fluortablett på tunga, den kommer med trikkejagende bysyklister med hands-free og flagrende slips og dokumentmapper fastbundet på baksetet, den kommer med japanskproduserte motorer og bilradioer med NRK alltid nyheter, Obama drar i fra og renten skal ned og Siv er misfornøyd med Jens.
Girspaker i første gir i en million utkjørsler, en begynnende storm av eksos, eskalerende med forretningsmenn i Audi, på vei til viktige møter, på vei til kabal på data og kaffepauser, ekte espresso. Vaktmestre i sine Honda Civics, på vei mot lyspæreutskiftelse og kabal på data, og kaffepauser, filtermalt Evergood. Og Mercedesbusser med pakistanske sjåfører som leser Hamsun og Bjørneboe om kvelden og har aldri vært i Pakistan. Vaskehjelper med asiatiske ingeniørgrader, levende døde etter begåtte karriereselvmord, for kjærleik og velferd. Blåøyde og hjerteknuste studiner, ufrivillige lokalkjendiser etter slemme facebookflauser. Nyforelska kantinedamer med Allers i veska, og grønne Kiwigutter med flass og minstelønn og indiekorrekt iPodinnhold og store planer for fremtiden, og helt bakerst, små tenåringspojker med Prince Mild bak øret, tæggetusj i lomma, kviser over panna.
RØDE KLOKKETALL, ved min seng og over resten av verden. Det er meningen vi skal sove, det er natt og sekundene teller frem til dusj og barberhøvel, dobesøk og skjortestryk, buksepress og kaffekok, dagens første røyk og tran og C-vitaminer og sit-ups og matpakkefiks og avislesing, økonomiapokalypse, mord og statsbudsjett og eksklusive bilder av Mia Hundvin, best i test, terningkast og fotballtanker, Siv er misfornøyd med Jens, samme overskrifter som i går og for tre år siden, samme skjegghår som skal høvles vekk, for fem år siden og fem år frem i tid, samme ihjelmalte kaffebønner i samme varme vann, i samme kaffekrus, i dag og der borte og for lenge siden og i overimorgen, Mia Hundvin er i aviser i India, som Bipasha Basu, bare yngre og penere, de har akkurat samme kaffebønner i samme krus, bare som Earl Grey, med varm melk og masse, masse sukker, samme C-vitaminer i New York og samme dobesøk i Tokyo, bare med annerledes rengjøringsrutiner, samme sol på samme himmel, samme røde tall som stirrer på deg og meg og alle andre.
Jeg blunker, ser svart og blir vekket, drømmeglimtet glemt før det er husket.
05:30. Samsungalarmen trenger gjennom dyne, putetrekk, laken og madrass, hud og muskler og senevev og skjel, frem til skjellett og ryggmarg og rattet, direktørstolen, bevisstheten, jeget er våknet, utstyrt med morgenbrød og kampklare hjerneceller, dyne rives vekk, legemet gjenoppstår, fersk fra hvile og drita på energi.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Hvattum
Girspaker i første gir i en million utkjørsler, en begynnende storm av eksos, eskalerende med forretningsmenn i Audi, på vei til viktige møter, på vei til kabal på data og kaffepauser, ekte espresso. Vaktmestre i sine Honda Civics, på vei mot lyspæreutskiftelse og kabal på data, og kaffepauser, filtermalt Evergood. Og Mercedesbusser med pakistanske sjåfører som leser Hamsun og Bjørneboe om kvelden og har aldri vært i Pakistan. Vaskehjelper med asiatiske ingeniørgrader, levende døde etter begåtte karriereselvmord, for kjærleik og velferd. Blåøyde og hjerteknuste studiner, ufrivillige lokalkjendiser etter slemme facebookflauser. Nyforelska kantinedamer med Allers i veska, og grønne Kiwigutter med flass og minstelønn og indiekorrekt iPodinnhold og store planer for fremtiden, og helt bakerst, små tenåringspojker med Prince Mild bak øret, tæggetusj i lomma, kviser over panna.
RØDE KLOKKETALL, ved min seng og over resten av verden. Det er meningen vi skal sove, det er natt og sekundene teller frem til dusj og barberhøvel, dobesøk og skjortestryk, buksepress og kaffekok, dagens første røyk og tran og C-vitaminer og sit-ups og matpakkefiks og avislesing, økonomiapokalypse, mord og statsbudsjett og eksklusive bilder av Mia Hundvin, best i test, terningkast og fotballtanker, Siv er misfornøyd med Jens, samme overskrifter som i går og for tre år siden, samme skjegghår som skal høvles vekk, for fem år siden og fem år frem i tid, samme ihjelmalte kaffebønner i samme varme vann, i samme kaffekrus, i dag og der borte og for lenge siden og i overimorgen, Mia Hundvin er i aviser i India, som Bipasha Basu, bare yngre og penere, de har akkurat samme kaffebønner i samme krus, bare som Earl Grey, med varm melk og masse, masse sukker, samme C-vitaminer i New York og samme dobesøk i Tokyo, bare med annerledes rengjøringsrutiner, samme sol på samme himmel, samme røde tall som stirrer på deg og meg og alle andre.
Jeg blunker, ser svart og blir vekket, drømmeglimtet glemt før det er husket.
05:30. Samsungalarmen trenger gjennom dyne, putetrekk, laken og madrass, hud og muskler og senevev og skjel, frem til skjellett og ryggmarg og rattet, direktørstolen, bevisstheten, jeget er våknet, utstyrt med morgenbrød og kampklare hjerneceller, dyne rives vekk, legemet gjenoppstår, fersk fra hvile og drita på energi.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Hvattum
5. okt. 2008
Nordlandsvinden
DEN BRUTALE VIRKELIGHET
EN
YAHU! Regndråper satser ut av skyene og stuper mot bakken, som etterlivskåte kamikazepiloter. Et stykke ned blir de brutalt revet ut av kursen, retningssansen smadres og de er allerede døde. Nordlandsvinden har tatt tak i de våte flyverne, regndråpene skytes mot vindusrutene, TAPP-TAPP-TAPP. Som skudd fra søte maskingevær.
Men Nordlandsvinden spiller flere melodier. Nordlandsvinden gaper over Bodø og spiller byen som et symfoniorkester, den dytter trær mot bakken, tester ryggmargene, den pisker de grønne grenene mot hverandre, ribber de for blader, bryter av de svakeste. Skadeskutte mennesker løper, løper i sine allværsjakker, løper mot ly, mot kafébord og 7-elevens, bankfilialer og busskur, vinden sluker hatter og løshengende skjerf, ungpiker skriker og spedbarn griner. Luften fargelegges av snickerspapir og plastposewaste, søppel som kastes rundt, flyvende i kaosdirigerte retninger, fri for aerodynamisk eleganse. Det er hunder som klynker og vil inn, inn til matskål og trygghet, det er søringer som meg, som er vant til et Oslovær som kan ignoreres, vær som takles med et ekstra genserlag, eller et skjerf, det er søringer som meg, som klamrer seg fast til lyktestolper, med vrengte paraplyer og hutrende tenner. TAPP-TAPP-TAPP. Som skudd fra søte maskingevær.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
ENYAHU! Regndråper satser ut av skyene og stuper mot bakken, som etterlivskåte kamikazepiloter. Et stykke ned blir de brutalt revet ut av kursen, retningssansen smadres og de er allerede døde. Nordlandsvinden har tatt tak i de våte flyverne, regndråpene skytes mot vindusrutene, TAPP-TAPP-TAPP. Som skudd fra søte maskingevær.
Men Nordlandsvinden spiller flere melodier. Nordlandsvinden gaper over Bodø og spiller byen som et symfoniorkester, den dytter trær mot bakken, tester ryggmargene, den pisker de grønne grenene mot hverandre, ribber de for blader, bryter av de svakeste. Skadeskutte mennesker løper, løper i sine allværsjakker, løper mot ly, mot kafébord og 7-elevens, bankfilialer og busskur, vinden sluker hatter og løshengende skjerf, ungpiker skriker og spedbarn griner. Luften fargelegges av snickerspapir og plastposewaste, søppel som kastes rundt, flyvende i kaosdirigerte retninger, fri for aerodynamisk eleganse. Det er hunder som klynker og vil inn, inn til matskål og trygghet, det er søringer som meg, som er vant til et Oslovær som kan ignoreres, vær som takles med et ekstra genserlag, eller et skjerf, det er søringer som meg, som klamrer seg fast til lyktestolper, med vrengte paraplyer og hutrende tenner. TAPP-TAPP-TAPP. Som skudd fra søte maskingevær.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
28. sep. 2008
David Foster Wallace er død
NEKROLOG
Den amerikanske forfatteren David Foster Wallace er beundret og bejublet – og etter hans tragiske bortgang i fjor høst – dypt savnet. Fortvilte fans delte sine tanker på internett, tungvektstidskrifter som The New Yorker og Harper’s skrev hyllester, spaltister og synsere kjempet om å utbrodere om hvilket vakkert og begavet sinn verden har mistet. Wallace var et geni, som tilfeldigvis også var en forfatter.
Mammutromanen Infinite Jest utkom i 1996, og dens 1079 sider slo hardt i bordet. ”Here’s this really hard impossibly smart thing. Fuck you. See if you can read it.” Wallaces egne, ironiske ord. Den komplekse, semifragmentarisk oppbygde romanen er en prøvelse for leseren, med mengder av sideplott og vekslende hovedkarakterer – og et svært omfangsrikt bruk av fotnoter – men den er engasjerende og underholdende, forlokkende og usedvanlig givende. Og det er i Infinite Jests verden vi ser David Foster Wallaces liv. I fiksjonen finner vi Enfield Tennis Academy, og gjenkjenner Wallaces egen fortid som et ungt tennistalent. Vi leser om substansavhengighet, vi leser om AA-møter, og kjenner det igjen fra virkeligheten: Wallaces alkoholmisbruk i de sene tenår, hans unge, tidvis doppregede collegeliv. Men mer enn noe annet leser vi om en dyp, underliggende ensomhet. Bakenfor humoren som vi finner i omtrent hvert eneste avsnitt ligger en tristhet som er like diffus som den er tung og dyptgående. Vi leser om en ung idrettsutøvers higen etter fremgang, en alkoholikers kamp mot avhengighet, en atlets rundbrennende singelliv. Vi føler tristheten, i Infinite Jest og i David Foster Wallace.
Infinite Jest står igjen som det verket han først og fremst vil bli husket for. Men foruten den ambisiøse og grandiose pennbruken, og kanskje også den liberale bruken av fotnoter, kommer Wallace til å bli husket for hans kapasitet til å briljere i enhver from for skriftlig utøvelse han prøvde seg i. Foruten romaner og novellesamlinger har han skrevet essays, kortprosa og journalistikk for omtrent samtlige av de store publikasjonsnavnene i USA. Esquire, The New Yorker, Paris Review, Rolling Stone, Harper’s, New York Times. Han skrev essays om tennissportens religiøse potensiale, filosofisk matematikk, cruiseferiering i Karibien, hummermatfestivaler, David Lynch, John McCain. Det er verdt å si det igjen: David Wallace var et geni, som tilfeldigvis også var en forfatter.
De første tegnene på Wallaces mørke sider viste seg da han var high school-student. Hans søster fortalte Rolling Stone Magazine at en utklipt avisartikkel om Franz Kafka var hengt opp på rommet hans; overskriften lød THE DISEASE WAS LIFE ITSELF. ”Jeg hatet de ordene,” sa hun. ”De så ut til å summere opp hans eksistens.” Wallace led av klinisk depresjon, men kom seg gjennom High School og gikk ut med perfekte karakterer. Det ble dog verre da han nådde collegenivå. Wallace har selv sagt at han var ”redd for mennesker”, og et sammenbrudd kom i det andre universitetsåret; det førte han ut av skolen og til sykehusinnleggelse, og etter hvert hjemmetilværelse hos foreldrene.”Det hadde ikke å gjøre med at han ikke var likt eller elsket,” sa hans mor. ”han var bare veldig ensom. I seg selv.”
Etter et lengre avbrekk vendte han tilbake til skolen. Han fordypet seg i filosofi og engelsk, og i sistnevnte fag skrev han sin første roman, ”The Broom of the System”. ”Da jeg skrev The Broom brukte jeg 97% av meg selv,” sa Wallace, ”mens filosofi kun tok tak i 50%.” Wallaces skrivestil ble slaktet av engelskprofessoren og han fikk notatlapper som truet med nærliggende strykkarakterer. Men Wallace sendte ut manuskriptet og fikk napp hos en ung litteraturagent - hun likte romanen og den ble omsider publisert. Boken fikk en god mottagelse og flere kritikere slo alarm – her har vi å gjøre med et talent helt utenom det vanlige. Og pussig nok sluttet engelskprofessorene å sende stryktrusler.
”Jeg vil skrive bøker som vil bli husket om 100 år,” har Wallace sagt. En mer sulten form for ambisiøsitet er vanskelig å oppdrive, og slike storhetstanker tar sin toll – Wallace så motivasjon som et minebelagt grenseland, der overgangen mellom sunt pågangsmot og mental undergang var milimeterkort. ”Det finnes sunn selvbevissthet. Og det finnes giftig, paralyserende, voldtatt-av-psykiske-beduiner selvbevissthet.” Og det var nettopp denne giftige selvbevisstheten som ikke lot Wallace være i fred. I nesten to tiår gikk han på det antidepressive middelet Nardil.
Etter en lang mørketid med triste jobber, litterær suksess, selvmordstanker og nok en sykehusinnleggelse begynte utsikten å klarne for Wallace. Han møtte en kunstner og det ble et livsendrende øyeblikk, som han selv kalte det. ”En vakker, sterk og voksen kvinne, som var klar for å leve med David,” sa venn og kollega Johnatan Franzen, best kjent for romanen ”The Corrections”. De giftet seg og flyttet sammen og det var lenge siden himmelen hadde vært like blå. Wallaces mentale tilstand var bedre enn på mange, mange år, og det var her han bestemte seg for å kutte bruken av Nardil – som har en del ubehagelige bieffekter – og den beslutningen skulle vise seg å ha et tragisk utfall.
Depresjonen kom voldsomt tilbake. Bølgene slo over ham og ingen av de nyutskrevne medisinene fikk ham til lands. Til slutt så han seg nødt til å gå tilbake til Nardil, men som i blant skjer, kroppen hans hadde bygd opp et forsvar mot medisinen. Nardil hadde ikke lenger noen effekt og Wallace var alene, det var ikke lenger noen hjelp å finne i medikamenter. Han gjennomgikk tolv beinharde elektrosjokkterapier, men ble ikke friskere. Venner og familie så han smuldre opp: de var samlet rundt han og forsøkte å hjelpe, men som så mange ganger før var Wallace elsket, men alene i seg selv, og i september 2008 bandt han håndleddene sammen med elefantteip og hang seg selv.
David Foster Wallace ville skrive bøker som folk vil lese om 100 år. Om det vil bli slik kan ingen vite. Men mange tillater seg å gjette et ja.
Vi kan lete frem priser han har vunnet for sitt arbeid og sitt tenkende hode, men vi trenger ikke lete frem priser hvis vi er ute etter å forstå hvorfor Wallace vil bli savnet, da kan vi heller skyve grenene til side og se inn i jungelen av internettkommentarer. Wallaces talent frelste flere enn gråhårede anmeldere.
Since the moment i first picked up Infinite Jest, i felt a connection to DFW that i've never experienced with any other writer. He had a unique ability to, as he put it, make one 'feel human and unalone.' —R D
I have never cried at the loss of any public figure but I cried alone in my apartment last night at the news. — Jeanene, St. Louis, MO
I am furious with DFW. How dare he abandon all of us who need him. That's all I can say. Furious. — Lobster, Boston, MA
Infinite Jest was my Catcher in the Rye.
This is all so heartbreakingly sad. — Chris, Seattle, WA
We've lost a mirror on our 21st century national soul. Wallace's America and the characters who inhabited it - sad, misguided, obsessive compulsive, vulnerable to temptation and easily distracted, yet appealing and often determined to do what's right - will nonetheless help us know ourselves for generations to come. — E.B., Queens, NY
David Foster Wallace døde 12 september 2008. Han ble 46 år gammel.
Ved siden av tekstprodusering underviste Wallace i kreativ skiving og litteraturvitenskap. Arjuna Indiabike anbefaler alle å lese talen han holdt for '05-avgangsklassen ved Kenyon College. Du finner den her (redigert utgave).
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum
Kilder: Salon (mars 1996), The New York Times (20 sept. 08), Paper Cuts (15 sept. 08), Aftenposten (15 sept. 08). The Rolling Stone Magazine (30 okt. 08)
Kilder: Salon (mars 1996), The New York Times (20 sept. 08), Paper Cuts (15 sept. 08), Aftenposten (15 sept. 08). The Rolling Stone Magazine (30 okt. 08)
17. sep. 2008
Dopa evolusjon part 2
VITENSKAP
Fortsettelsen av denne artikkelen.
Den amerikanske filosofen Terence McKenna er semikjent for sine teorier som kobler menneskelig evolusjon til sopp. McKenna mener at hallusinerende sopp var svært utbredt i de nye, uutforskede landskapene vi fant frem til, og dermed ble sopp et vanlig tilskudd i måltidene. Det var i denne ”sopputbredte” tidsperioden at nestenmenneskene utviklet hjerner som gjør oss til de vi er i dag. Det var her språket kom, evnen til å planlegge meldte seg, det var her vi ble sosiale, det var her vi begynte å lære av hverandre, herme etter hverandre. Og det var her vi for alvor begynte å pule.
Psilocybin, som er det hallusinerende og effektskapende stoffet i de ”magiske soppene”, fungerer også som et seksuelt oppfordrende stimuli. Ikke som et afrodisiak, ála Viagra, men akten blir ifølge McKenna mer intens og ”fargerik”. Sex blir enda morsommere, og en logisk konsekvens av dét er selvsagt enda mer puling. Det er her McKenna finner forklaringen på at menneskene også skjøt fart i folketall, og ikke bare kulturelt.
Denne typen sopp som McKenna forteller om (paleolithic) ble utryddet for omkring 12 000 år siden. Da ble det slutt på moroa, og den fremadstormende hjerneutviklingen roet seg ned – en effektivisering begynte i stedet, vi lærte å utnytte kapasiteten til de ”nye” hjernene våre. Og der er vi fremdeles.
Fleinsopp er kanskje det nærmeste vi kommer denne magisoppen i dag.
Slik sopp er relativt lett å finne i norske skoger, noe som gjenspeiles i det at omtrent hver eneste norske bygd har sine fleinsopp-karakterer; folk som løper rundt og tror de er levende appelsiner, eller Super Mario, folk som helt åpenbart har fått for mye av noe de ikke skulle hatt i det hele tatt. Slike bad-trip-tilfeller viser dog at hallusinerende sopp har en overbevisende effekt på hjernen. I disse tilfellene en destruktiv effekt – men hva om den eldre, nå utryddede varianten var mildere, mild nok til at jevnlige inntak var mulig? Kan daglige hallusineringsdoser være med på å forklare hvordan hjerneutviklingen skjøt fart på et så dramatisk vis? Isåfall, kan vi si at hallusinerende dop har fått et ufortjent stigma som skadelig og nedbrytende, der det egentlig burde være dyrket, for videre menneskelig utvikling? Eller var høyden allerede nådd? Eller hadde vi alle endt opp som klin gærne soppjunkies, hvis sopparten ikke hadde dødd ut?
Et motargument til slike hippietanker kan være at urmenneskene ikke var det eneste pattedyret som spiste paleolithic-sopp. Så hvis f.eks. elgen spiste det samme, hvorfor er det vi som bygger romskip, og ikke skogens konge? Eller kan det være slik at urmenneskets hjerne allerede skilte seg ut fra resten av pattedyrene, og at soppturene utnyttet de unike delene av oss?
Om ikke annet er det spennende spørsmål. Forøvrig holder Arjuna Indiabike seg til sjampinjonger og kantareller. Enn så lenge.
Kilde: New History Magazine (juni 1993)
Tekst: Isak Ladegård – Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum.
Fortsettelsen av denne artikkelen.
Den amerikanske filosofen Terence McKenna er semikjent for sine teorier som kobler menneskelig evolusjon til sopp. McKenna mener at hallusinerende sopp var svært utbredt i de nye, uutforskede landskapene vi fant frem til, og dermed ble sopp et vanlig tilskudd i måltidene. Det var i denne ”sopputbredte” tidsperioden at nestenmenneskene utviklet hjerner som gjør oss til de vi er i dag. Det var her språket kom, evnen til å planlegge meldte seg, det var her vi ble sosiale, det var her vi begynte å lære av hverandre, herme etter hverandre. Og det var her vi for alvor begynte å pule.
Psilocybin, som er det hallusinerende og effektskapende stoffet i de ”magiske soppene”, fungerer også som et seksuelt oppfordrende stimuli. Ikke som et afrodisiak, ála Viagra, men akten blir ifølge McKenna mer intens og ”fargerik”. Sex blir enda morsommere, og en logisk konsekvens av dét er selvsagt enda mer puling. Det er her McKenna finner forklaringen på at menneskene også skjøt fart i folketall, og ikke bare kulturelt.
Denne typen sopp som McKenna forteller om (paleolithic) ble utryddet for omkring 12 000 år siden. Da ble det slutt på moroa, og den fremadstormende hjerneutviklingen roet seg ned – en effektivisering begynte i stedet, vi lærte å utnytte kapasiteten til de ”nye” hjernene våre. Og der er vi fremdeles.
Fleinsopp er kanskje det nærmeste vi kommer denne magisoppen i dag.
Slik sopp er relativt lett å finne i norske skoger, noe som gjenspeiles i det at omtrent hver eneste norske bygd har sine fleinsopp-karakterer; folk som løper rundt og tror de er levende appelsiner, eller Super Mario, folk som helt åpenbart har fått for mye av noe de ikke skulle hatt i det hele tatt. Slike bad-trip-tilfeller viser dog at hallusinerende sopp har en overbevisende effekt på hjernen. I disse tilfellene en destruktiv effekt – men hva om den eldre, nå utryddede varianten var mildere, mild nok til at jevnlige inntak var mulig? Kan daglige hallusineringsdoser være med på å forklare hvordan hjerneutviklingen skjøt fart på et så dramatisk vis? Isåfall, kan vi si at hallusinerende dop har fått et ufortjent stigma som skadelig og nedbrytende, der det egentlig burde være dyrket, for videre menneskelig utvikling? Eller var høyden allerede nådd? Eller hadde vi alle endt opp som klin gærne soppjunkies, hvis sopparten ikke hadde dødd ut?
Et motargument til slike hippietanker kan være at urmenneskene ikke var det eneste pattedyret som spiste paleolithic-sopp. Så hvis f.eks. elgen spiste det samme, hvorfor er det vi som bygger romskip, og ikke skogens konge? Eller kan det være slik at urmenneskets hjerne allerede skilte seg ut fra resten av pattedyrene, og at soppturene utnyttet de unike delene av oss?
Om ikke annet er det spennende spørsmål. Forøvrig holder Arjuna Indiabike seg til sjampinjonger og kantareller. Enn så lenge.
Kilde: New History Magazine (juni 1993)
Tekst: Isak Ladegård – Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum.
Dopa evolusjon
VITENSKAP
Den forrige istiden gikk inn i sin mest brutale fase for 70 000 år siden. Stikkord er kulde, en helvetes haug med is og generelt kjipe levekår. Store deler av den nordlige atmosfæren var dekket av is. På samme tid var det tørke i Afrika. Det var her urmennesket holdt til.
Sahara er stor nok i dag, men den var enormt mye større for 70 000 år siden. Forklaringen er at isen som vokser i én del av verden oppstår ved å suge fuktigheten ut av den andre. Derav blir det lave hav og store ørkener.
Disse klimaendringene fikk våre nestenmenneskelige forfedre til å flytte på seg.
Aussien Spencer Wells er en av forskerne som er med på å grave frem vitenskap rundt urmenneskelig mobilitet. I et foredrag på den Californa-baserte TED-konferansen forteller han at motivene våre for å utvandre fra Afrika var rein og skjær overlevelse. For 60-70 000 år siden var det så kjipt å være nestenmenneske at det var mindre enn 2000 igjen av oss. (!) Enden har vel aldri vært nærmere.
Men ting ble bedre. Vi satte kursen mot grønnere verdensdeler, og noen årtusener senere har vi pult oss opp igjen. Og samtidig som det er puling er det mye annet spennende som skjer. Vi fortsetter å finne frem til nye territorier, og det er her et sted hjernene våre begynner å videreutvikle seg. Med en dramatisk fart.
For to millioner år siden var urmenneskets mest avanserte redskap stein. Stein å slå med. Så, 1 930 000 år frem i tid og de mest fancy redskapene våre er fremdeles stein å slå med. 1 930 000 år, minimal progresjon. Men de siste 70 000 årene har vi gått fra å være bushmenn til å bygge fly.
Etter utvandringen fra Afrika blir vi ”med ett” mer sosiale, vi blir istand til å utvikle avanserte redskaper, vi lærer å samarbeide, språket dukker opp, vi får evnen til å formidle komplekse idéer, slik som vi gjør her med denne teksten. Kunst kommer på banen, ut av det blå. Først 1 930 000 år med null progresjon, og så går vi fra å være huleboere til dresskledde espressoslurpere med Warholplakater på veggene, i løpet av 60-70 000 år.
Hvordan?
Artikkelen fortsetter her.
Kilde: TED (Foredrag, juni 2007),
Tekst: Isak Ladegård – Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum.
Den forrige istiden gikk inn i sin mest brutale fase for 70 000 år siden. Stikkord er kulde, en helvetes haug med is og generelt kjipe levekår. Store deler av den nordlige atmosfæren var dekket av is. På samme tid var det tørke i Afrika. Det var her urmennesket holdt til.
Sahara er stor nok i dag, men den var enormt mye større for 70 000 år siden. Forklaringen er at isen som vokser i én del av verden oppstår ved å suge fuktigheten ut av den andre. Derav blir det lave hav og store ørkener.
Disse klimaendringene fikk våre nestenmenneskelige forfedre til å flytte på seg.
Aussien Spencer Wells er en av forskerne som er med på å grave frem vitenskap rundt urmenneskelig mobilitet. I et foredrag på den Californa-baserte TED-konferansen forteller han at motivene våre for å utvandre fra Afrika var rein og skjær overlevelse. For 60-70 000 år siden var det så kjipt å være nestenmenneske at det var mindre enn 2000 igjen av oss. (!) Enden har vel aldri vært nærmere.
Men ting ble bedre. Vi satte kursen mot grønnere verdensdeler, og noen årtusener senere har vi pult oss opp igjen. Og samtidig som det er puling er det mye annet spennende som skjer. Vi fortsetter å finne frem til nye territorier, og det er her et sted hjernene våre begynner å videreutvikle seg. Med en dramatisk fart.
For to millioner år siden var urmenneskets mest avanserte redskap stein. Stein å slå med. Så, 1 930 000 år frem i tid og de mest fancy redskapene våre er fremdeles stein å slå med. 1 930 000 år, minimal progresjon. Men de siste 70 000 årene har vi gått fra å være bushmenn til å bygge fly.
Etter utvandringen fra Afrika blir vi ”med ett” mer sosiale, vi blir istand til å utvikle avanserte redskaper, vi lærer å samarbeide, språket dukker opp, vi får evnen til å formidle komplekse idéer, slik som vi gjør her med denne teksten. Kunst kommer på banen, ut av det blå. Først 1 930 000 år med null progresjon, og så går vi fra å være huleboere til dresskledde espressoslurpere med Warholplakater på veggene, i løpet av 60-70 000 år.
Hvordan?
Artikkelen fortsetter her.
Kilde: TED (Foredrag, juni 2007),
Tekst: Isak Ladegård – Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum.
Abonner på:
Innlegg (Atom)