Som ethvert menneske på denne planeten har fått med seg: vi har fått en ny president.* Han er halvmørk og klok, han har vist verden at makt KAN komme nedenfra, og ja, ble det nevnt at han er halvmørk? Sier det mest om amerikalandet og dets multikulturelle samfunn, eller viser det hvor langt etter vi ligger i Norge?Vel, vi holder oss til den spinkle, halvmørke mannen. Han har vokst seg stor. Fra ghetto til glory. Dette er den usanne historien om Barack Obama:
I dag er han verdens symbol for håp. For 30 år siden var han alene, hjemløs og fattig. Det var en gang...
1978. Novembervinden er kald, men Chicagos harde gater er enda kjøligere. De er isdekket, løvløse og asfaltgrå, de er sprukne og skitne, de er okkupert av dopdealere og oversminkede prostituerte. Og som hjemløs ser vår helt det hele, rennestenen gir VIP-utsikt til all verdens jævlighet. Med blodsprengte øyne bevitner han gjengoppgjør, voldtekter, gravide kvinner på crack, fortvilelse, tårer, sorg og smadrede drømmer.
Men håpet blir funnet – i en Big Mac.
Dagen er enda kaldere enn dagen før, men alt blir vidunderlig varmt når en skikkelse bøyer seg ned mot der han ligger, skjelettmager og full av nerver. ”Hei, du ser ikke ut! Ta å spis dette!” Den ropende stemmen, kommer den fra en kvinne? Er det en mann? Er det en mor, et barn, en veiarbeider, en advokat, engelen Gabriel? Høy på heroin og halvdød av energimangel er han ikke i stand til å se annet en løpske skygger og dansende fargefragmenter, men han takker, får hamburgeren i neven og spiser, spiser verdens beste hamburger og gjenvinner troen på menneskeheten. Når rusen roer seg ned får han synet tilbake, og øynene åpnes – nå ser han at der det er mørke, er det også lys.
Der han så prostitusjon og dopsalg ser han nå, på den andre siden av gaten, forelskede tenåringspar. Der han så mødre på crack ser han nå smilende besteforeldre, lekende småbarn og hardtarbeidende menn, lykkelige over å være på vei hjem til familie og middag. Og i dette klare øyeblikket, bestemmer han seg for å finne veien ut av elendigheten.
Han begynner med å pante flasker. Etter langt om lenge og lengere enn langt får han råd til lånekort på The City Library of Chicago, og flyttet inn - for å komme vekk fra gaten, og for å kunne være i nærheten av kunnskap. Han leser bok etter bok, om jus og krig og fred og politikk og historie. For å glemme heroinen, for å børste støvet av sin skjebne.
Og jungeltelegrafen begynner å viske.
Har du hørt om denne mannen som bor på biloteket, sier de, ja jeg har hørt om han, stemmer det at han er blitt ansatt som vaskehjelp? Snøballen begynner å rulle. Denne kloke, nyansatte bibliotekaren, er det sant at han var hjemløs? Og er det sant at han kan hele verdens lover, utenat?
Vinteren kommer til Chicago, og på samme vis som snøkornene danser i vinden sprer ordene seg. Ord om den kloke og sjarmerende bibliotekaren. Frierbrevene begynner å komme, de hoper seg opp, uke etter uke, måned etter måned, kvinner strømmer til biblioteket for å få en bit av den sagnomsuste mannen det er noe spesielt over. Gift deg med meg!, roper en blondine, nei, ta meg! Jeg er rik! kommer det fra en annen, puppene hennes er falske, sier en tredje, ta meg i stedet!
Men vår helt er ikke ute etter kvinner.
Han fortsetter å lese og arbeide på biblioteket, og umenneskelig som han er bruker han ikke en eneste krone av den hardt inntjente lønningen. Hvordan overlever han uten penger, spør de, igjen og igjen, helt frem til sannheten kommer for en dag: i alle disse årene har vår helt spist intet annet en mat fra Chicagos restaurantdistrikt – rettere sagt søppelkassene i chicagos resteurantdistrikt. Hvorfor gjør du noe slikt mot deg selv, spør de vår helt, med tårevåte øyne, sønderknuste over å se denne tapre, kloke mannen, med hodet i søppelkassen. Hvorfor kan du ikke tillate deg selv et ordentlig måltid, eller i det minste en Subway-baguett? Vår helt tar hodet frem, fjerner noen matmerker fra underleppen, og sier: Jeg lider. For slik kan jeg håpe.
Ingen forstår hva han mener. Før han, etter fem kalde vintre, hever den oppsparte bibliotekarlønnen. Med lommene fulle av dollar går han til tannlegen, og kommer tilbake til verden med verdens vakreste smil. Så teller han de resterende kronene, og visst har han regnet riktig, han har akkurat nok til det han skulle ha. Han kjøper en armanidress, en ropert, et amerikansk flagg, joggesko og en kroneis med sjokoladesmak. Han skifter til dressen, setter seg på en grønnmalt benk like utenfor biblioteket sitt. Nå begynner det, sier han til seg selv, mens han sitter og spiser is. Det er den første isen han noen gang har smakt, og den smaker fantastisk.
Nå begynner det, sier han igjen, og krøller sammen kroneispapiret. Kaster papirballen mot en søppelkasse. Og treffer. Det lover godt, tenker han, og smiler. Så gjør han seg klar.
Han pakker ut det amerikanske flagget. Knyter det rundt halsen, slik at det henger som en kappe. Han stiller seg opp på parkbenken og slår på roperten. Testing one-two-one-two, lyder det. Og mer skal det ikke til før en folkemengde samler seg rundt han. Det er en spesiell stemning i luften. Hva er det du skal? spør de. De er overveldet av å se den fattige bibliotekaren i dress. Og med så hvite tenner! Kvelden før spiste han fra søppelkassen, nå står han rakrygget, med skinnende øyne, penne tenner, og en amerikansk flaggkappe, blafrende i vinden. Jeg skal til Washington, sier han etter litt. Hei, kan vi bli med?! utbryter en kvinne, ja, kan jeg også, sier en annen. En forretningsmann har også dukket opp, tydelig sliten etter en lang dag på jobb. Kan jeg og? spør han. Hei, mamma, kan vi ikke gå sammen alle sammen, sier en liten jente til sin mor. Og vår helt smiler, med fantastiske tenner. Han ser hver og en av dem i øynene, og nikker. Så begynner han å snakke. De biblioteklærte ordene strømmer ut, velsynkroniserte og artikulerte, fulle av følelser, klokskap og poesi, setning på setning, den éne vakrere enn den andre. Menneskene rundt han begynner å gråte, de kaster never i været, roper og klapper, de klemmer og kysser hverandre, forretningsmenn og datanerder, bestemødre og bodybuildere, førskolelærere og gartnerlærlinger, og de får lys i øynene de også, alle sammen. Vår helt hopper ned fra benken, og med nye joggesko tar han det første skrittet mot hovedstaden. Nye mennesker strømmer til, og mannen med de skinnende øyne leder dem - mot Washington, mot en bedre fremtid.
*”Vi” som ikkeamerikanere får en ny president. Vi velger ingenting.
Tekst: Zadie Sellsfjord - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum