I går, eller rettere sagt i går kveld, et sted mellom fem og ti over seks, hadde jeg et klart øyeblikk. Jeg veltet en tekopp utfor kjøkkenbenken. Og oppdaget mitt eget talent.
For å kunne bygge opp et knusende godt poeng må vi først forlate episoden med den fallende tekoppen. Vi må til England, og Wimbledon.
Wimbledons gressmatte er som kjent åstedet for tenniskrig på det absolutt høyeste nivå. Men forhåndskunnskap om tennis er unødvendig for videre lesning. Det eneste vi forventer er at det er underforstått at tennis, i all sin enkelhet, ikke er et så enkelt spill allikevel; det er mer enn å slå en gul ball over et hvitt nett. Hvert racket-møter-ball tilfelle er en kompleks og beregnende handling. Hvor vil utøveren slå ballen? Høyre eller venstre hjørne? Et hardt slag for å nå enden av banen, eller en svak putt for å så vidt få den over nettet? Hvordan er kroppstyngden plassert idét ballen treffes? Er knærne stilt riktig? Holdes racketen i korrekt vinkel? Dette er bare et lite utvalg av de forskjellige variablene som enhver tennisproff går gjennom i forkant av et slag, bevisst og ubevisst. Og når vi vet at en tennisserve i verdensklassen bruker omtrent et halvt sekund på å nå frem til motstanderen, blir det klart at utøveren har jævlig dårlig tid på å finne ut av hvordan det innkommende ballprosjektilet skal behandles.
Noen vil hevde at det slettes ikke er noen ”planlegging” i slike situasjoner i det hele tatt. Det handler om innøvde reflekser. Eller talent. Og det er her vi tar turen tilbake til det fallende kruset*.
Jeg står foran kjøkkenbenken, hvor tekoppen er plassert, og leter etter noen cookies i øverste hylle. På et klumsete albuevis kommer jeg borti koppen, og sender den utfor kanten. Mot en knusende død.
Men jeg reagerer raskt. Jeg kaster meg fremover mot kjøkkenbenken, stopper koppen i fallet, holder den fast med låret på den ene siden, kjøkkenbenken på den andre. Det har ikke gått et halvt sekund en gang, men i løpet av den tiden det tar å blunke to ganger, fort, observerer jeg settingen, vurderer situasjonen og beslutter hvilken handling som er den riktige. I løpet av en ørliten dose av tid gjør jeg det klart at a) det er en fin tekopp, ikke IKEAmøkk eller plastikk. b) gulvet er flislagt, ikke dekket av vegg-til-vegg teppe, koppen kommer altså etter all sannsynlighet til å knuse hvis jeg ikke griper inn. c) tekoppen er full av kaldt vann, ikke te eller noe annet varmt. Brannskader vil altså ikke bli et problem. d) jeg har på meg jeans som fint kan byttes ut med et annet par, jeg er for eksempel ikke ikledd mine eneste dressbukser, ti minutter før jeg skulle på jobbintervju, eller i et bryllup. e) koppen inneholder ikke kaffe, og det er altså ikke slik at redningshandlingen vil bli vanæret med en stor, stygg og ufjernelig flekk. f) min kroppsvekt på 70 kilo støter frem mot kjøkkenbenken, hurtig nok til å stoppe fallet, men ikke så hardt at koppen knuses. g) møtet mellom kropp, kopp og kjøkkenbenk beregnes slik at det ikke går utover den sårbare balleregionen, den fysiske kontakten mellom kropp-kopp-kjøkkenbenk oppstår i øvre lårhøyde. (Hvor det er nok kjøttbredde til at koppen kan stoppes. Det hadde vært vanskeligere i, f.eks. ankelhøyde.)
Roger Federer er blitt kalt den beste utøveren i tennissportens historie, med 13 Grand Slam-pokaler på hylla. Hans talent, er som hos alle de andre store, Jordan, Cantona, Ali, evnen til å integrere klokskap og taktikk i instinktene – på et enda høyere nivå enn konkurrentene. (Noen vil også hevde at det er en dose magi inne i bildet) Er jeg en av dem? Er det slik at jeg omsider, i det klare tekoppøyeblikket, har fått tak i mitt aller største potensial? Forklarer dette mine legendariske krokketseire i slottsparken? Ligger det Grand Slams i horisonten?
For å kunne bygge opp et knusende godt poeng må vi først forlate episoden med den fallende tekoppen. Vi må til England, og Wimbledon.
Wimbledons gressmatte er som kjent åstedet for tenniskrig på det absolutt høyeste nivå. Men forhåndskunnskap om tennis er unødvendig for videre lesning. Det eneste vi forventer er at det er underforstått at tennis, i all sin enkelhet, ikke er et så enkelt spill allikevel; det er mer enn å slå en gul ball over et hvitt nett. Hvert racket-møter-ball tilfelle er en kompleks og beregnende handling. Hvor vil utøveren slå ballen? Høyre eller venstre hjørne? Et hardt slag for å nå enden av banen, eller en svak putt for å så vidt få den over nettet? Hvordan er kroppstyngden plassert idét ballen treffes? Er knærne stilt riktig? Holdes racketen i korrekt vinkel? Dette er bare et lite utvalg av de forskjellige variablene som enhver tennisproff går gjennom i forkant av et slag, bevisst og ubevisst. Og når vi vet at en tennisserve i verdensklassen bruker omtrent et halvt sekund på å nå frem til motstanderen, blir det klart at utøveren har jævlig dårlig tid på å finne ut av hvordan det innkommende ballprosjektilet skal behandles.
Noen vil hevde at det slettes ikke er noen ”planlegging” i slike situasjoner i det hele tatt. Det handler om innøvde reflekser. Eller talent. Og det er her vi tar turen tilbake til det fallende kruset*.
Jeg står foran kjøkkenbenken, hvor tekoppen er plassert, og leter etter noen cookies i øverste hylle. På et klumsete albuevis kommer jeg borti koppen, og sender den utfor kanten. Mot en knusende død.
Men jeg reagerer raskt. Jeg kaster meg fremover mot kjøkkenbenken, stopper koppen i fallet, holder den fast med låret på den ene siden, kjøkkenbenken på den andre. Det har ikke gått et halvt sekund en gang, men i løpet av den tiden det tar å blunke to ganger, fort, observerer jeg settingen, vurderer situasjonen og beslutter hvilken handling som er den riktige. I løpet av en ørliten dose av tid gjør jeg det klart at a) det er en fin tekopp, ikke IKEAmøkk eller plastikk. b) gulvet er flislagt, ikke dekket av vegg-til-vegg teppe, koppen kommer altså etter all sannsynlighet til å knuse hvis jeg ikke griper inn. c) tekoppen er full av kaldt vann, ikke te eller noe annet varmt. Brannskader vil altså ikke bli et problem. d) jeg har på meg jeans som fint kan byttes ut med et annet par, jeg er for eksempel ikke ikledd mine eneste dressbukser, ti minutter før jeg skulle på jobbintervju, eller i et bryllup. e) koppen inneholder ikke kaffe, og det er altså ikke slik at redningshandlingen vil bli vanæret med en stor, stygg og ufjernelig flekk. f) min kroppsvekt på 70 kilo støter frem mot kjøkkenbenken, hurtig nok til å stoppe fallet, men ikke så hardt at koppen knuses. g) møtet mellom kropp, kopp og kjøkkenbenk beregnes slik at det ikke går utover den sårbare balleregionen, den fysiske kontakten mellom kropp-kopp-kjøkkenbenk oppstår i øvre lårhøyde. (Hvor det er nok kjøttbredde til at koppen kan stoppes. Det hadde vært vanskeligere i, f.eks. ankelhøyde.)
Roger Federer er blitt kalt den beste utøveren i tennissportens historie, med 13 Grand Slam-pokaler på hylla. Hans talent, er som hos alle de andre store, Jordan, Cantona, Ali, evnen til å integrere klokskap og taktikk i instinktene – på et enda høyere nivå enn konkurrentene. (Noen vil også hevde at det er en dose magi inne i bildet) Er jeg en av dem? Er det slik at jeg omsider, i det klare tekoppøyeblikket, har fått tak i mitt aller største potensial? Forklarer dette mine legendariske krokketseire i slottsparken? Ligger det Grand Slams i horisonten?
*Tekoppen i seg selv er fin nok til at den fortjener en anekdote. Den ble unnfanget på et keramikkverksted i Grimstad i 2004. Stor, brunsvart og mønsterkledd. Den ble pakket inn i avispapir, og deretter julepapir, før den ble den sendt til Oslo og gulvplass under et pyntet grantre. Siden den tid har den vært et fast væpner i den evigvarende krigen mot morgentrøtthet, ikke bare fordi den var en julegave, men fordi den fungerer helt ypperlig som en tekopp. Den er rett og slett fantastisk som en tekopp. Det fins ingen bedre.
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum