Nei heldigvis ikke enda. Verken for Ms. Jones, spedbarn eller mødre på mammaperm. Men allikevel, bluestonene trigger tanker som - til tross for at de er åpenbare - sjeldent tildeles tid. Døden kommer. En gang kommer den. Hver dag solen står opp på nytt har vi tapt enda dag og er nok et skritt nærmere kremeringsovnen. Dette er en ærlig innstilling når vekkerklokken ringer om morgenen, jeg strekker selvskadede armer ut av dynefavnet og opp mot taket, jeg gjesper og gråter dagens første tåresession, svart øyesminke renner og jeg trykker play, Opeth spiller sippete Death-Metal fra høytalerne og nok en dag i kalde, jævlige Oslo har startet. Satanistiske kjøleskapmagneter dekker hvitvarene på kjøkkenet, den svarte katten Lucifer tasser mot melkeskålen. Jeg trekker gardinene for, sperrer solen ute, skriver rødvin og stearlinlys på handlelisten. I blod.
I virkeligheten er jeg en sunn og relativt normal ung mann med sminkefrie øyne, en musikksamling tom for dødsmetall og en positiv innstilling på livet. Men det var ikke fantasi at Norah fikk døden til å streife innom tankene mine sist jeg slurpet kaféservert cortado. Det var dog ikke i en selvskadende, gråtkvalt og emokrydret tilstand, men i en praktisk forstand. Jeg er en strukturert person med velbrukt filofax og slik er det naturlig å planlegge litt fremover også når det kommer til slutten. Det er tross alt ganske mye å styre med når tiden har løpt gjennom tiårene og heisen kjøres mot himmelen. Gravsteinvalget for eksempel. Grå, firkantet og trist, eller neonfancy og turkis? Hva slags øl skal serveres på gravølet? Heineken eller Budvar? Og til kaffen, konjakk eller Calvados? Hvem skal inviteres til begravelsen?*
En av verdens mest celebre helter er den ordmelodiøse forfatteren Hunter Thompson, grunleggeren av Gonzo-journalistikk og den geniale arkitekten bak Frykt og avsky i Las Vegas. (Boken, din gjøk) Verden ble øyeblikkelig et tristere sted da han tok hagla i kjeften i 2005, og forsvant med et smell, 67 år gammel. Men du, for et smell! I begravelsen ble den kremerte og hellige asken skutt utfor et 153 fots høyt, egenkonstruert tårn, Dylans Mr. Tambourine Man sang fra høyttalere og et sirkusfarget fyrverkeri fylte himmelen.
”I just want to send my pal out the way he wants to go out,” sa Johnny Depp, kompis og finansansvarlig for begravelsen.
Det er selvsagt aller mest Thompsons bøker og skjønnlitterære reiseberetninger som gjør han beundringsverdig, men det knaker virkelig av en slik saluttslutt, her er selvmordet nemlig å se i en sjelden forkledning: kul og kanskje til og med til etterfølgelse. Å gå ned i flammer, eller sovne inn alene på et sykehjem med en skrukkete og forfallen rosinkropp? Det er klart det er mye livsglede å hente i pleiejenterumper, snørrete barnebarn og fotoalbum, men hvorfor ikke plugge ut din egen kontakt på et bombastisk vis, før du faller for blærekatar, impotens og brukne lårhalser? Hvorfor ikke forsvinne på et vis som vil snikinnføre navnet ditt i historiebøker og nachpieldiskusjoner flere tiår fremover?
Hvorfor ikke sparke døren åpen på theaterkaféen, roperterklære at du er en råtten vin på utgått dato, før du fyrer av en gullfarget og halspenetrerende magnum, sender hjernemasse og en rød partikkelfoss utover Ibsenportretter og skrikende, pent kledde stamgjester. Verken du, theaterkaféen eller Ari Behn vil være den samme igjen. Eller meld deg på Ta Sjansen. Bygg en sjørøverskute og kryp inn i en kruttladet og auntentisk kanon som avfyres idet startskuddet høres. Dine smadrede legmer klasker mot bjella, publikum gisper og vinnerklanget er med ett legendarisk. Det er så mange muligheter! Tenk kreativt! Vær original! Gå ut med et smell! Go down in flames!
Fordelene er mange. Postlivsberømmelse og ti millioner You Tube-visninger. Finnes det en bedre annerkjennelse for at livet er levd ut på et riktig, viktig og meningsfult vis? Men fordelene stopper ikke der. Ånei. Martyrdom utleveres som kjent etter et selvmords PR-verdi, og når ditt fancy kaputtfarvel er lansert står alle selvsprengerne i Baghdad og ellers i verden med skjegget i postkassa, de gode gamle selvmordsbombene er blitt utdaterte, kjedelige og so last year, hvilket vi si at himmelpasset ikke lenger tilgjengelig med en simpel turbanbombe. Og hvilken glede er det da å spore i å sprenge seg selv i en kø på McDonalds? Ingen! Dermed mister de motivasjonen, de tar bombene ut av turbanene, pakker sammen dynamittkubene og går og ser på TV istedet. Du blir verdensfrelseren, krigen mot terror og generell faenskap vinnes, statuetter vil bli bygd, gater vil få ditt navn og nasjonalsangen omskrives med minner fra din fantastiske avsluttssalutt. Og du har tidenes ice-breaker ved St. Peters bardisk. ”Hvordan havnet du her?”
*Noen vil kanskje si at du strengt tatt ikke inviterer folk til begravelsen din, men at det er en åpen greie for alle som måtte føle for å si farvel. Personlig vil jeg være litt kresen, med gjesteliste og dørvakter. Hvem vil ha begravelsescrashers luskende rundt døtre og kusiner og ekskoner?)
Tekst: Isak Ladegård - Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum