Den amerikanske forfatteren David Foster Wallace er beundret og bejublet – og etter hans tragiske bortgang i fjor høst – dypt savnet. Fortvilte fans delte sine tanker på internett, tungvektstidskrifter som The New Yorker og Harper’s skrev hyllester, spaltister og synsere kjempet om å utbrodere om hvilket vakkert og begavet sinn verden har mistet. Wallace var et geni, som tilfeldigvis også var en forfatter.
Mammutromanen Infinite Jest utkom i 1996, og dens 1079 sider slo hardt i bordet. ”Here’s this really hard impossibly smart thing. Fuck you. See if you can read it.” Wallaces egne, ironiske ord. Den komplekse, semifragmentarisk oppbygde romanen er en prøvelse for leseren, med mengder av sideplott og vekslende hovedkarakterer – og et svært omfangsrikt bruk av fotnoter – men den er engasjerende og underholdende, forlokkende og usedvanlig givende. Og det er i Infinite Jests verden vi ser David Foster Wallaces liv. I fiksjonen finner vi Enfield Tennis Academy, og gjenkjenner Wallaces egen fortid som et ungt tennistalent. Vi leser om substansavhengighet, vi leser om AA-møter, og kjenner det igjen fra virkeligheten: Wallaces alkoholmisbruk i de sene tenår, hans unge, tidvis doppregede collegeliv. Men mer enn noe annet leser vi om en dyp, underliggende ensomhet. Bakenfor humoren som vi finner i omtrent hvert eneste avsnitt ligger en tristhet som er like diffus som den er tung og dyptgående. Vi leser om en ung idrettsutøvers higen etter fremgang, en alkoholikers kamp mot avhengighet, en atlets rundbrennende singelliv. Vi føler tristheten, i Infinite Jest og i David Foster Wallace.
Infinite Jest står igjen som det verket han først og fremst vil bli husket for. Men foruten den ambisiøse og grandiose pennbruken, og kanskje også den liberale bruken av fotnoter, kommer Wallace til å bli husket for hans kapasitet til å briljere i enhver from for skriftlig utøvelse han prøvde seg i. Foruten romaner og novellesamlinger har han skrevet essays, kortprosa og journalistikk for omtrent samtlige av de store publikasjonsnavnene i USA. Esquire, The New Yorker, Paris Review, Rolling Stone, Harper’s, New York Times. Han skrev essays om tennissportens religiøse potensiale, filosofisk matematikk, cruiseferiering i Karibien, hummermatfestivaler, David Lynch, John McCain. Det er verdt å si det igjen: David Wallace var et geni, som tilfeldigvis også var en forfatter.
De første tegnene på Wallaces mørke sider viste seg da han var high school-student. Hans søster fortalte Rolling Stone Magazine at en utklipt avisartikkel om Franz Kafka var hengt opp på rommet hans; overskriften lød THE DISEASE WAS LIFE ITSELF. ”Jeg hatet de ordene,” sa hun. ”De så ut til å summere opp hans eksistens.” Wallace led av klinisk depresjon, men kom seg gjennom High School og gikk ut med perfekte karakterer. Det ble dog verre da han nådde collegenivå. Wallace har selv sagt at han var ”redd for mennesker”, og et sammenbrudd kom i det andre universitetsåret; det førte han ut av skolen og til sykehusinnleggelse, og etter hvert hjemmetilværelse hos foreldrene.”Det hadde ikke å gjøre med at han ikke var likt eller elsket,” sa hans mor. ”han var bare veldig ensom. I seg selv.”
Etter et lengre avbrekk vendte han tilbake til skolen. Han fordypet seg i filosofi og engelsk, og i sistnevnte fag skrev han sin første roman, ”The Broom of the System”. ”Da jeg skrev The Broom brukte jeg 97% av meg selv,” sa Wallace, ”mens filosofi kun tok tak i 50%.” Wallaces skrivestil ble slaktet av engelskprofessoren og han fikk notatlapper som truet med nærliggende strykkarakterer. Men Wallace sendte ut manuskriptet og fikk napp hos en ung litteraturagent - hun likte romanen og den ble omsider publisert. Boken fikk en god mottagelse og flere kritikere slo alarm – her har vi å gjøre med et talent helt utenom det vanlige. Og pussig nok sluttet engelskprofessorene å sende stryktrusler.
”Jeg vil skrive bøker som vil bli husket om 100 år,” har Wallace sagt. En mer sulten form for ambisiøsitet er vanskelig å oppdrive, og slike storhetstanker tar sin toll – Wallace så motivasjon som et minebelagt grenseland, der overgangen mellom sunt pågangsmot og mental undergang var milimeterkort. ”Det finnes sunn selvbevissthet. Og det finnes giftig, paralyserende, voldtatt-av-psykiske-beduiner selvbevissthet.” Og det var nettopp denne giftige selvbevisstheten som ikke lot Wallace være i fred. I nesten to tiår gikk han på det antidepressive middelet Nardil.
Etter en lang mørketid med triste jobber, litterær suksess, selvmordstanker og nok en sykehusinnleggelse begynte utsikten å klarne for Wallace. Han møtte en kunstner og det ble et livsendrende øyeblikk, som han selv kalte det. ”En vakker, sterk og voksen kvinne, som var klar for å leve med David,” sa venn og kollega Johnatan Franzen, best kjent for romanen ”The Corrections”. De giftet seg og flyttet sammen og det var lenge siden himmelen hadde vært like blå. Wallaces mentale tilstand var bedre enn på mange, mange år, og det var her han bestemte seg for å kutte bruken av Nardil – som har en del ubehagelige bieffekter – og den beslutningen skulle vise seg å ha et tragisk utfall.
Depresjonen kom voldsomt tilbake. Bølgene slo over ham og ingen av de nyutskrevne medisinene fikk ham til lands. Til slutt så han seg nødt til å gå tilbake til Nardil, men som i blant skjer, kroppen hans hadde bygd opp et forsvar mot medisinen. Nardil hadde ikke lenger noen effekt og Wallace var alene, det var ikke lenger noen hjelp å finne i medikamenter. Han gjennomgikk tolv beinharde elektrosjokkterapier, men ble ikke friskere. Venner og familie så han smuldre opp: de var samlet rundt han og forsøkte å hjelpe, men som så mange ganger før var Wallace elsket, men alene i seg selv, og i september 2008 bandt han håndleddene sammen med elefantteip og hang seg selv.
David Foster Wallace ville skrive bøker som folk vil lese om 100 år. Om det vil bli slik kan ingen vite. Men mange tillater seg å gjette et ja.
Vi kan lete frem priser han har vunnet for sitt arbeid og sitt tenkende hode, men vi trenger ikke lete frem priser hvis vi er ute etter å forstå hvorfor Wallace vil bli savnet, da kan vi heller skyve grenene til side og se inn i jungelen av internettkommentarer. Wallaces talent frelste flere enn gråhårede anmeldere.
Since the moment i first picked up Infinite Jest, i felt a connection to DFW that i've never experienced with any other writer. He had a unique ability to, as he put it, make one 'feel human and unalone.' —R D
I have never cried at the loss of any public figure but I cried alone in my apartment last night at the news. — Jeanene, St. Louis, MO
I am furious with DFW. How dare he abandon all of us who need him. That's all I can say. Furious. — Lobster, Boston, MA
Infinite Jest was my Catcher in the Rye.
This is all so heartbreakingly sad. — Chris, Seattle, WA
We've lost a mirror on our 21st century national soul. Wallace's America and the characters who inhabited it - sad, misguided, obsessive compulsive, vulnerable to temptation and easily distracted, yet appealing and often determined to do what's right - will nonetheless help us know ourselves for generations to come. — E.B., Queens, NY
David Foster Wallace døde 12 september 2008. Han ble 46 år gammel.
Kilder: Salon (mars 1996), The New York Times (20 sept. 08), Paper Cuts (15 sept. 08), Aftenposten (15 sept. 08). The Rolling Stone Magazine (30 okt. 08)