Fortsettelsen av denne artikkelen.
Den amerikanske filosofen Terence McKenna er semikjent for sine teorier som kobler menneskelig evolusjon til sopp. McKenna mener at hallusinerende sopp var svært utbredt i de nye, uutforskede landskapene vi fant frem til, og dermed ble sopp et vanlig tilskudd i måltidene. Det var i denne ”sopputbredte” tidsperioden at nestenmenneskene utviklet hjerner som gjør oss til de vi er i dag. Det var her språket kom, evnen til å planlegge meldte seg, det var her vi ble sosiale, det var her vi begynte å lære av hverandre, herme etter hverandre. Og det var her vi for alvor begynte å pule.
Psilocybin, som er det hallusinerende og effektskapende stoffet i de ”magiske soppene”, fungerer også som et seksuelt oppfordrende stimuli. Ikke som et afrodisiak, ála Viagra, men akten blir ifølge McKenna mer intens og ”fargerik”. Sex blir enda morsommere, og en logisk konsekvens av dét er selvsagt enda mer puling. Det er her McKenna finner forklaringen på at menneskene også skjøt fart i folketall, og ikke bare kulturelt.
Denne typen sopp som McKenna forteller om (paleolithic) ble utryddet for omkring 12 000 år siden. Da ble det slutt på moroa, og den fremadstormende hjerneutviklingen roet seg ned – en effektivisering begynte i stedet, vi lærte å utnytte kapasiteten til de ”nye” hjernene våre. Og der er vi fremdeles.
Fleinsopp er kanskje det nærmeste vi kommer denne magisoppen i dag.
Slik sopp er relativt lett å finne i norske skoger, noe som gjenspeiles i det at omtrent hver eneste norske bygd har sine fleinsopp-karakterer; folk som løper rundt og tror de er levende appelsiner, eller Super Mario, folk som helt åpenbart har fått for mye av noe de ikke skulle hatt i det hele tatt. Slike bad-trip-tilfeller viser dog at hallusinerende sopp har en overbevisende effekt på hjernen. I disse tilfellene en destruktiv effekt – men hva om den eldre, nå utryddede varianten var mildere, mild nok til at jevnlige inntak var mulig? Kan daglige hallusineringsdoser være med på å forklare hvordan hjerneutviklingen skjøt fart på et så dramatisk vis? Isåfall, kan vi si at hallusinerende dop har fått et ufortjent stigma som skadelig og nedbrytende, der det egentlig burde være dyrket, for videre menneskelig utvikling? Eller var høyden allerede nådd? Eller hadde vi alle endt opp som klin gærne soppjunkies, hvis sopparten ikke hadde dødd ut?
Et motargument til slike hippietanker kan være at urmenneskene ikke var det eneste pattedyret som spiste paleolithic-sopp. Så hvis f.eks. elgen spiste det samme, hvorfor er det vi som bygger romskip, og ikke skogens konge? Eller kan det være slik at urmenneskets hjerne allerede skilte seg ut fra resten av pattedyrene, og at soppturene utnyttet de unike delene av oss?
Om ikke annet er det spennende spørsmål. Forøvrig holder Arjuna Indiabike seg til sjampinjonger og kantareller. Enn så lenge.
Kilde: New History Magazine (juni 1993)
Tekst: Isak Ladegård – Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum.