Den forrige istiden gikk inn i sin mest brutale fase for 70 000 år siden. Stikkord er kulde, en helvetes haug med is og generelt kjipe levekår. Store deler av den nordlige atmosfæren var dekket av is. På samme tid var det tørke i Afrika. Det var her urmennesket holdt til.
Sahara er stor nok i dag, men den var enormt mye større for 70 000 år siden. Forklaringen er at isen som vokser i én del av verden oppstår ved å suge fuktigheten ut av den andre. Derav blir det lave hav og store ørkener.
Disse klimaendringene fikk våre nestenmenneskelige forfedre til å flytte på seg.
Aussien Spencer Wells er en av forskerne som er med på å grave frem vitenskap rundt urmenneskelig mobilitet. I et foredrag på den Californa-baserte TED-konferansen forteller han at motivene våre for å utvandre fra Afrika var rein og skjær overlevelse. For 60-70 000 år siden var det så kjipt å være nestenmenneske at det var mindre enn 2000 igjen av oss. (!) Enden har vel aldri vært nærmere.
Men ting ble bedre. Vi satte kursen mot grønnere verdensdeler, og noen årtusener senere har vi pult oss opp igjen. Og samtidig som det er puling er det mye annet spennende som skjer. Vi fortsetter å finne frem til nye territorier, og det er her et sted hjernene våre begynner å videreutvikle seg. Med en dramatisk fart.
For to millioner år siden var urmenneskets mest avanserte redskap stein. Stein å slå med. Så, 1 930 000 år frem i tid og de mest fancy redskapene våre er fremdeles stein å slå med. 1 930 000 år, minimal progresjon. Men de siste 70 000 årene har vi gått fra å være bushmenn til å bygge fly.
Etter utvandringen fra Afrika blir vi ”med ett” mer sosiale, vi blir istand til å utvikle avanserte redskaper, vi lærer å samarbeide, språket dukker opp, vi får evnen til å formidle komplekse idéer, slik som vi gjør her med denne teksten. Kunst kommer på banen, ut av det blå. Først 1 930 000 år med null progresjon, og så går vi fra å være huleboere til dresskledde espressoslurpere med Warholplakater på veggene, i løpet av 60-70 000 år.
Hvordan?
Artikkelen fortsetter her.
Kilde: TED (Foredrag, juni 2007),
Tekst: Isak Ladegård – Illustrasjon: Martin Mauseth Hvattum.